Sonja Louise Barth er gått bort, 93 år gammel.

 Hun var født på Østre Skoklefald gård på Nesodden den 21. mai 1923 og bosatt i Oslo mesteparten av livet, men bodde 8 år i Sollia på familiens fjellhytte "Rondabu" med storslagen utsikt over Atnsjøen og Rondane. I over 65 år gjennom initiativrikdom, aktivt humanitært engasjement i omsorg for andre, sin krigsinnsats, sitt pionerarbeid innenfor naturforskning, samt frivillig arbeidsaktivitet på flere ulike felt, utførte hun en samfunnsnyttig innsats som bare kan karakteriseres som særlig fortjenstfull. Hun ble da også i 2008 av Kong Harald slått til Ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden for sin uegennyttige samfunnsinnsats.

 Vi – hennes venner i fjellbygdene omkring Rondane - minnes henne i ærbødighet, med stolthet og stor glede. Sonja var kort fortalt et enestående medmennske! Min foreldregenerasjon, som var hennes samtidige og knyttet livslange vennskap med henne mens hun bodde åtte år i Sollia, anså Sonja og ektefellen Edvard K. Barth som fjellbygdas egne forskere. De to kom årlig til Sollia i 60 år.

 Sonja fortalte meg en gang at hun i sin gjerning har fulgt denne ledestjernen: -Du må gjennom din opptreden og fremferd i livet stille deg slik at du ikke skygger for andre. Det motto etterlevde hun - på den mest uselviske måte. Aldri, ikke med ett ord, fremhevet hun sin innsats. Men en stor skare av fremtredende vitenskapsfolk og forskere, de mange fylkes- og kommunepolitikere i fjellbygdene rundt Rondane og venner og kolleger som har kjent henne godt og opplevd hennes gjerninger, i okkupasjonsårene og ikke minst i Røde Kors og Kirkens SOS, har beundret denne innsatsen - fordi den har vært så uvanlig energisk og ubegripelig stor - sett i forhold til hva et enkeltmenneske vanligvis bidrar med til samfunnets felles beste i løpet av et liv.

 Pionerarbeidet hun drev i Rondanes fjellområder sammen med ektefelle Edvard K. Barth i mer enn 50 år er av varig, nasjonal betydning og internasjonal verdi innenfor naturforskning. Dette viktige arbeidet omfatter gjenoppdagelser, vitenskapelig registrering og vern av gammel fangstkultur, omfattende beskrivelser og populærvitenskapelig forfatterskap om jegerfolk og fangstmetoder i norsk høyfjellsnatur, og fremme av norsk naturvern, kulturbevaring og folkeminnevitenskap i fjellbygdene; alt i norsk folkeopplysnings beste ånd og tradisjon.

 Hun hadde sterkt humanitært og kristent engasjement for å hjelpe og støtte svakstilte i samfunnet. I over 30 år drev hun innsats for Røde Kors og for Kirkens SOS/Kirkens Bymisjon. Helt opp høy alder gjennomførte hun vanskelige og mange timer lange oppdrag som krisetelefonvakt for Kirkens SOS, så vel på julenatten som nyttårsaften.

 Hennes krigsinnsats er bare kjent for noen få innvidde. Bare måneder etter okkupasjonen startet hun kurer- og etterretningsarbeid som varte til hun måtte rømme landet. Innsatsen var farlig og vitner om en 19 år gammel kvinnes store innsatsvilje, uvanlige mot og oppfinnsomhet, i en ellers sterkt mannsdominert samtid.

 Som følge av den strenge taushetsplikten som lederne for organisert norsk og alliert etterretningsvirksomhet var pålagt under og etter krigen; kravene kom fra norske, britiske og amerikanske myndigheter, kunne historien om Sonja Barths krigsopplevelser først avdekkes etter at forsvarsminister Johann Jørgen Holst fra Stortingets talerstol opphevet taushetsplikten for XU-agenter i 1985. Inntil da var det til og med ulovlig å bekrefte at XU hadde eksistert. Og først i 1996 ble stoffet om XU’s organisasjon, og hvem som var involvert der, endelig nedgradert for offentlig innsyn og forskning. Sonja Barth arbeidet 1940 – 1945 i Norge og Sverige på oppdrag for etterretningsorganisasjonene XU, Secret Intelligence Service (SIS) i Storbritannia og amerikanske OSS, forløper til CIA. Under okkupasjonstiden i Norge visste hun ikke selv noe om hvem oppdragsgiverne var, hun kunne ikke spørre, taushetskravet var totalt. Først i høy alder ble sammenhengene klarere for henne. Sonja Barths krigsopplevelser ble for første gang nedtegnet i 2008 av undertegnede. Bare bruddstykker er tidligere omtalt offentlig. Jeg måtte love at jeg ikke skulle offentliggjorde det jeg nedskrev under intervjuene med henne før etter hennes død. Av disse årsaker hadde hun heller aldri fått noen offentlig takk eller påskjønnelse for sin kurerinnsats under krigen, som var svært dristig og utsatte henne for konstant livsfare. Krigshistorikere har skrevet at kvinner som drev farlig motstandsarbeid i roller som folk i samtiden oppfattet som typiske mannsdomener, lett kom i skyggen av menn når takken skulle fordeles etter krigen. Men så fikk hun til sist i 2008 sin kongelige påskjønnelse og ble slått til Ridder. I Sollia ble Barth-minnesmerket reist samme år ved Vuluvoldgårdene til Sonjas og ektemannen Edvards ære.

 Min slektsgren takker for varmt vennskap gjennom fire generasjoner. Vi lyser fred over Sonja Louise Barths minne. Hennes urne settes på Sollia kirkegård ved siden av Edvards, under navnestenen med den grønnaktige mosevekst, typisk for Rondanes stenurer.

 Lars Otto Wollum