Helge Nesset er død 97 år gammel - fisker, jeger og fangstmann, gjetergutt, slåttekar, veibygger, småbruker, snekker og skogsarbeider, skytter, skiløper, soldat og milorgmann, solid kollega, pålitelig venn og god nabo, kort sagt en av Sollias hederskarer som vekker minner hos alle i ei lita bygd og langt videre omkring.

Av en søskenflokk på åtte ble det Helge som overtok foreldrenes bureisingsbruk ved Atnbrua, og som han sammen med kona Brynhild drev videre i tradisjonell drift med sau. Ved siden av bruket hentet han inntekter fra arbeid som bygningssnekker og skogsarbeider. Selv har jeg hatt gleden av å dele bulivet i tømmerskogen en vinter med Helge, og han var en av dem som lærte meg fløtingsarbeidet i alle dets avskygninger – han var blant de mest erfarne, og hans lag ble sendt til steder langs elva der det trengtes en ekstra innsats.

 Han startet nykonfirmert sin karriere i arbeidslivet som gjetergutt og dreng hos turistverten på Fagervoll, Pål Stakston. Deretter var det alle slags kroppsarbeider, og helst med tunge tak, i skogen, på veianlegg og i jordbrukets mange onner. Helge var en av de eller sterkeste og en av de mest arbeidsglade. Med solid grunntrening fra hardt fysisk arbeid var han en av Sollia idrettslag – og den gang en av Østerdalens fremste skiløpere. Sammen med flere andre solliværinger ble han håndplukket til en elitetropp med de beste skiløperne og skytterne i distriktet under krigshandlingene i aprildagene 1940. Fra godt forberedte stillinger på Elvål ble avdelingen beordret tilbaketrekning like før de tyrke troppene kom. ”Harmelig”, sa Helge, ”vi skulle ha skøte offiseren som ga ordren og så teke kampen!”

Allerede sommeren 1940 sørget en liten krets i Sollia for å samle våpen og begynte å tenke på motstand mot okkupasjonsmakten. Helge var blant disse. Sensommeren 1941 ble Milorg organisert i Sollia, men først i 1943 ble Helge, som en av tre karer i Midt-Østerdal, tatt ut som instruktøremne, og han møtte legendariske Oddvar Dobloug, ”Oskar”, fra Kompani Linge, som hadde ansvaret for våpenopplæringen. Helge Nesset var aktiv i det lokale milorgarbeidet, ikke minst som nøkkelkontakt og medhjelper for Grebegruppen som holdt til i fjellet mot Alvdal og Rendalen. Ved mobiliseringen i 1945 trådte Helge fram som troppssjef for milorg i Sollia.

 Etter krigen søkte Helge strabaser, spenning og utløp for sin store fangstinteresse ved to overvintringer på Grønland. I løpet av noen korte dager ble det et år saltet ned 15 tømmer sjørøye – et lite eventyr av opplevelse for den som var vant med fangstene på Atnsjøen. Å møte isbjørn i mørket var ikke ufarlig, fortalte Helge, heller ikke når de brøt seg inn i fangsthytta. Som regel var det alt for mørkt til å skyte om de kom på nattbesøk. Ei isbjørnbinne som måtte bøte med livet, viste seg å ha to unger. De ble foret med selkjøtt, og ble helt spake, og ble om våren solgt til en zoologisk hage i Sverige. Moskuskalver ble fanget for å supplere stammen på Dovre. Ellers var det reveskinn som ga den beste uttellingen økonomisk.

 Under arbeidet på Atnbrudammen under fløtinga i 1952 var han utsatt for et uhell som lett kunne kostet ham livet. Under løsing av en damnål ble han slengt av nåla ut i elva og ble dratt med av vannmassene gjennom dammen og ned i fossen nedafor. En skolegutt som nettopp kom for å

se på, så bare ene foten forsvinne i frådende skum. Etter en vill ferd gjennom fossen ble han kastet inn mot skjærene ytterst i fossen og greide da å holde seg fast. Dammen ble stengt, og Helge kunne ta seg inn på sikker grunn. Opplevelsen satt i livet ut.

 Helge hadde store kunnskaper om mange forhold i Sollia. Naturligvis visste han om myrene som var årsikre med multe, han kjente trekkrutene for alt av skogens og fjellets dyr, han var interessert i forholdene solliværingene levde under i tidligere tider og han hadde lært hvordan en karrig fjellnatur kunne gi livberging for nøysomme folk. Han deltok gjerne i felles anstrengelser med dugnader og håndsrekninger, og han lyste opp i et varmt velkomstsmil når han fikk besøk. Aller gladest ble han nok over å få besøk av barn – barnløs som han selv og kona var. Helge ble tildelt Atnbrufossen vannbruksmuseums Fossepris i 2003 – en pris som er innstiftet for å gi heder, for å ære og hylle den verdige prismottakeren, og for å vise at solliværingene ser innsats og virke for felleskapet.

 Bjørn Brænd