Fra ventre foran Alv Kveberg,Marit Øvergaard Erichsen,Halvard Eggset, Hans Storhaug, Jon Gunleiksrud (på stol)
Neste rekke fra v:Rolf Tangen ,Lars Holen, Dick Zeiner-Henriksen, Oddvar Dobloug
og Kjell Aubert.
Bakerst fra v: Svein Hådem, Helge Nesset, Ola Holen og Arne Ratchje.

Grebe Red kom inn i Norge igjen i mars 1944  og etablerte seg  i vårt område.Da hadde de i motsetning til den gang de ankom luftveien, fått klarsignal på å etablere et lite nettverk av lokale kontakter. Om det var militærkontoret hvor major  Øwre(født i Alvdal)  var lokalkjent i området og) eller om det kom helt fra
London, vites ikke helt sikkert.

I alle fall var 2 lokale menn allerede godkjent, nemlig Halvard Eggset i Alvdal og Rolf Øvergaard i Sollia. Disse var kontaktet da halve Grebe-gruppa lette forgjeves etter de 3 andre, som etter krigen viste seg å være omkommet pga slipp over feil område.

Vi skal her på www.sollia.net nå presentere disse uvurderlige hjelperne . Uvurderlige, ja det var slik Jon Gunleiksrud hilste sine hjelpere i 1985 (bildet over).

 Da Grebe Red etablerte seg med nytt hovedkvarter i Ruudshytta, trengte de nye og mer lokalt
plasserte kontakter.

 Det ble en kar som ble kontaktet.

Rolf Tangen er i stallen for å fore sin trofaste hest. Det er mørkt og han skvetter da en stemme plutselig snakker til ham

-Det måtte fuill være trast etter nyttår at far din  plutselig stod i stallen inn kvelden je skuille fore hestem, fortalte Rolf Tangen i et intervju i 1980. Vi var nærskyldt å kaille  vet du og hadde vøre flere gonger på besøk på Sole ma det je var ongen og ungdom, fortalte Rolf om forholdet til vnavnebror sin.

-Je visste  at ‘n hadde tenkt sei tel Sverige,  i alle fall sæmmarrn føre. Så je vart overraske øver at’n skulle kåmmå på besøk her på Tangsi’n.

Det vart ikke sagt så mye, men avtalt at han neste dag skulle hentes til et sted  «en passlig skitur»  unna.

Morgenen etter vart det skitur til Ruudshytta som Rolf godt visste om.

- Framkømmen der vart je motteke tå mange fræmne kærer, fortalt han.

- Je skjønte sjølsagt å slags kærer detta var.

Han ble traktert med  ekte kaffe og budt om han heller ville ha te. –Å og tobakk å.

Så fulgte en alvorsam samtale med sjefen under fire øyne. Jon «Sigurd» Gunleiksrud var sjef og hadde en naturlig autoritet.

Han fortalte kort at de karene som låg her i Ruudshytta var sendt hit på oppdrag av  norske og allierte myndigheter i England, og handlet på ordre av disse. Hvor lenge de kom til å ha tilhold i hytta,  var ikke sikkert. - Men de trengte en pålitelig og solid kontakt i Atndalen/Mogrenda området, sa han.

 – Er  du Rolf Tangen  villig til å ta på deg denne for oss viktige oppgaven for frihetskampen mot Tyskland og norsk nazistyre?

Oppgaven ville være å fange opp folkesnakk om noen skulle komme under vær med at det var» folk i fjellet», varsle om det ble satt i gang tyske razziaer i området eller andre fra okkupasjonsmakten som kom til Atndalen, opprette meldepost for evt  beskjeder fra milorgs distriktsledelese  på et sted i nærheten av»Tangen» og evt bistå med å skaffe
mat og andre forsyninger  fra det sivile norske samfunnet. Til det siste skulle han få rasjoneringskort og penger (som Grebe fikk ifra England).

- «Max» har gått god for deg, så vi vet at vi kan stole på deg. Men det er av største viktighet at du holder tett og ikke innvolverer andre i dette uten på ordre fra oss.

-Husk dessuten at det er du som får den største risikoen. Skjer det noe, er vi veltrente og godt bevæpnet. Vi kan slå hardt i fra oss og ellers være over alle fjell om det skjer noe. Du har kone og barn og et gardsbruk å ta ansvar for. Nazistene behandler ikke folk som blir tatt med silkehansker.

Men det visste Rolf Tangen godt. Det var folk på Mogrenda som tidligere  var blitt arrestert av Stapo og blitt «handtert hardt» på Hamar. Utrygghet for evt angivere låg dessuten alltid der.

Men Rolf Tangen var villig til å ta på seg oppgaven, og ga sjef Grebe red handa på det.

Skituren hematt ned mot Tangen gikk i ulike kroker.Nok ikke der han vanligvis ville ha lagt skirenna sin.

-Je hadde forresten bete meg merkje ti at det hadde vøre hell var skiløpare i Ruudshytt’n ved nyttårslete. Je var inn tur innpå setern(Tangsetra ved Løvristbekken) for å sjå etter at aillt va’ søm d’ skuille å hadde lagt turen øver Stenhøgda ettersøm det va slik fint itt vær.

Slike observasjoner og rapporter var det Grebe var ute etter,  og om det var andre folk  på ferde med andre ærender.

-Den gong’n visste je itte tå at ‘n Helge for der ofte. Minn je trefte’n sea var det likt sei, fortalte Rolf Tangen.

Først 8.mai kunne han stå fram da nesten hele gjengen dukket opp hos «øss på Tangsia», bevæpnet og uniformert. Festlighetene var i gang der som så mange andre steder. Ikke med en viss stolthet helste han  de brunbarkete militære som gamle kjenninger - til naboers store overraskelse.