Bildet er fra det første felles kommunestyremøte med Stor-Elvdal i 1965. Fra v: Lars Modahl, Syver P.Moen og Hans Kvale
Torsdag kveld er vi i Sollia  invitert til drøftingsmøte om framtidig kommunestruktur - på kommunehuset.
 I fjor hadde vi her på sollia.net en artikkel med Anton Brænd og hans synspunkter. på saken Sollia Grendeutvalg (heretter heter de Sollia Bygdeutvalg) fulgte opp med brev til kommunesns ledelse om å ta tak i problemstillingen. Nå får vi en sjanse til å drøfte dette.
m en opptakt har Bjørn Brænd sendt oss dette:

 Sollia har i dag en felles identitet – fra Storbekken på Mogrenda til Hørsa nørdst i Nesgrenda er innbyggerne solliværinger – nå er de i tillegg storelvdøler, påtvunget av Skeikomiteen og sentrale politikere med virkning fra 1964.

 Sollia.net har før presentert underskriftsaksjonen som viste at et overveldende flertall, 82 %,  av innbyggerne i Atnbrua skolekrets ønsket å bli lagt til Folldal i 1964. Det folkelige engasjementet som tok utgangspunkt i naturforhold og næringsgrunnlag for kjernenæringer innen jordbruk, skogbruk og reiseliv, historisk tilknytning, avstander til sentrum og ressurser som lege, veterinær, bank, kommuneadministrasjon, kom den gang alt for sent i gang, og ble nærmest overkjørt av sentraliseringskreftene. Den gang som nå påstår myndighetene at det er for dyrt å yte tjenestene der folk bor ute i distriktene. En aksellerering av fraflyttingen ble resultatet den gang. Når vi ser hva som har skjedd med offentlige arbeidsplasser og lokalt tilsatte, kan vi spørre minister Sanner:  Blir det annerledes nå?

 Hedmarksforfatteren, lyrikeren Rolf Jacobsen sa en gang vi møttes at han var bekymret for at menneskene forsvinner fra samfunnet: fra postkontoret, fra jernbanen, fra butikkene, ja, i det hele fra våre fellesarenaer.

 – Hvorfor skal de usynlige fjerne folk? spurte han. – Hva er et samfunn uten kontakt mellom mennesker? Og hva skal alle disse menneskene gjøre? Når folk blir ledige, kan det ta farlige veier. Han visste vel hva han snakket om, Rolf,  med erfaring fra harde tredveår, okkupasjonstid, folkestraff og tenksomt forfatterskap ved bredden av Mjøsa og nabo til jernbanen.

 Hans refleksjon rinner meg i hu når den framtidige kommunestrukturen skal fastlegges. Stor-Elvdal kommune gjennomfører nå en serie med bygdemøter for å presentere kommunereformen og den av sentralmaktens krevde struktur.  Lite konkret av reelle alternativer er presentert på forhånd slik at folk kan få summet seg, tenke og diskutere hva det innebærer og hvilke reelle alternativer innbyggerne har. Ikke minst er det viktig for Sollia.

 Sollia ligger i utkanten av Stor-Elvdal, det kan synes som det er lengre fra Koppang til Atnbrua enn den motsatte veien. Det gjelder selv om vi har en entusiastisk ordfører som kjører tur-retur.

 Så kan en spørre seg hva det er med Stor-Elvdal som tilsier at det er en bedre tilknytning enn kommuner lenger nord i Østerdalen. I reiselivssammenheng som i Sollia på en eller annen måte berører de fleste, er samarbeidsaksen Lillehammer – Ringebu – Atnbrua – Folldal – Hjerkinn eller Alvdal – Tynset – Røros åpenbart viktigere enn R3 med en omvei om Sollia. Gjennom den nasjonale satsningen Nasjonal turistveg Rondane er strekningen Atnbrua-Folldal med i internasjonal satsning på reiselivet.

 Jord- og skogbruket i Sollia har ganske andre klimatiske forhold å hanskes med enn nede i hoveddalføret. Noen hundre høydemeteres forskjell gjør susen, eller rettere det slutter å suse fra bekker og elver langt før om høsten enn nede i hovedbygda. Vekstsesongen er kortere og frøårene i fjellskogen er langt sjeldnere enn i liene ved Glomma. Bær- og grønnsakdyrking har kort og i forhold til frost en risikabel sesong. Nei, i Sollia er det fjellbeitene som er den store og verdifulle ressursen i jordbruket. Vår malmfuru burde være bedre betalt enn pappvirke fra lavlandet, men de som bestemmer og videreforedler yter ikke vårt tømmer noen som helst slags form for rettferdighet. Lenger nord i Østerdalen er det miljø for å produsere kvalitetsmaterialer. Kanskje har det med tradisjon å gjøre: tradisjon for å utnytte naturens sparsomme ressurser bedre enn det som har vært nødvendig på større enheter i Sør-Østerdalen og på Hedemarken.

 Hva så med skole- og utdanningssektoren? Vår egen Sollia skole er en torn i øyet for lokalpolitikere rundt Koppang – pengesløsing hevder noen. La barn og unge i Sollia bruke to timer hver dag til inntransport. Hvor godt er skolemiljøet i Stor-Elvdal – fra grunnskole til videregående?  Tradisjonelt kjenner solliværingene seg mer i slekt med holdningene til skole og læring slik det har manifestert seg i Nord-Østerdalen – de ligger på landstoppen i prestasjoner. Den gang det var opptaksprøve til Statsrealskolen på Tynset skåret søkere fra Sollias sjuårige folkeskole så høyt at de stort sett kom inn i en knallhard konkurranse om plassene. I framtida sier minister Sanner at det er evne til utdanning, nyskapningsevne og omstilling som skal settes i fokus.

 Få bygder har vel som Sollia måttet omstille seg:  Det ble skapt et velfungerende soknekall i Sollia fra 1862 og herred, nå kommune, fra 1864. Fellesskap og solidaritet har både vært nødvendig for å finne løsninger på felles oppgaver og en følge av nærhet mellom mennesker. Sollia ble i 1860-åra skrudd sammen av grendelag fra Ringebu, Fron (Lesja prestegjeld), nåværende Folldal og Alvdal (Tønset) og Åmot ved Stor-Elvdal anneks. I 1880-åra ble det mer naturlig å følge endringene i samferdselen fra hestekaravaner over Ringebufjellet til en splitter ny jernbane gjennom Østerdalen og stasjon på Atna. Dovrebanen kom 30 år senere til en veiløs fjellovergang Ringebu-Sollia. Jernbanen med innfallsporten Atna brakte reiselivsnæringen til Sollia, og den har siden været et bein i bygdas økonomiske fundament.

 Hvor skal Sollia havne: nørdst i nye Elverum kommune, blir Åmot med Rena som sentrum et alternativ for nåværende Åmot, Ytre Rendalen og Stor-Elvdal, er det tenkelig med en Midt-Østerdal kommune, fjellkommunene Engerdal, Rendalen og Stor-Elvdal med Åkrestrømmen som sentrum og innpå 30 mil mellom yttergrendene? Nord-Østerdal har flere alternativer: Tynset som reetableres slik Tønset prestegjeld en gang var med delet ved Atnaelva/Stor-Gryta og nå med resten av Sollia kirkes menighet, Alvdal som lillebror med Sollia, Folldal, Alvdal og deler av Rendalen og Stor-Elvdal til sør for Atna? Hva med en ny kommune på tvers av fylkesgrensene med areal fra Folldal, Sollia, Fron, Dovre og Oppdal – kviknedølene ser seg også om etter et nytt alteranativ. For Sollia kan tilknytninig til Ringebu være et nærliggende alternativ med få mil over til et sentrum med solid næringsliv, evne til å satse på reiseliv og mange samarbeidslinjer fra gammelt av –  ikke minst gjennom utstrakte rettigheter i fjellet på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Historiske forhold og tilknytning gjorde nok sitt til at Imdsalen og Hirkjølen ikke ble flyttet fra Ringebu til Stor-Elvdal tidlig i 1970-åra. Jeg tør nesten ikke minne om at Sollia kommune klarte seg bra på egenhånd – kan det være et eksperimentelt alternativ – alt tatt i betraktning?

 I vårt distrikt er det to store utfordringer: lange avstander med dårlige kollektive reisemuligheter (ytterligere svekket fra i år med Hedmark fylkes fjerning av bestillingsdrosjetilbudet), og liten befolkning med dårlig alderssammensetning. Det er lenge siden det myldret av barn i grendene.

 En utfordring for solliværingene er å komme inn i en kommune der det er kort vei til kommunesentrum, der den kommunale tilhørigheten gjør at kommunen ser seg tjent med oppmerksomhet mot og kanalisering av økonomiske midler til bygda. At Sollia blir en utkant må nok solliværingen dessverre ta for gitt, det til tross for at de som andre innbyggere i kongeriket har krav på offentlige ytelser der de bor og ikke det andre bestemmer at de skal få dem –  og på dette punkltet går det et grunnleggende skille mellom tenkemåter knyttet til sentralisering og desentralisering.

 BB