Kommunal tilhørighet for Sollia og Stor-Elvdal

  Sollia har i dag en felles identitet – fra Storbekken på Mogrenda til Hørsa nørdst i Nesgrenda er innbyggerne solliværinger – nå er de i tillegg storelvdøler. Historisk sett har Sollias næringsliv og befolkning blitt trukket nordover mot det i sin tid største kraftsentret i Fjellregionen, Røros, og de virksomhetene som ble etablert rundt i Nord-Østerdalen knyttet til kobberverket. Bygda ble også trukket, nærmest dratt med elvestrømmen og tømmerstokkene, mot sør. Innflyttingen i Øverdalen og Ytterdalen kom sørfra, innflyttingen ved Atnbrua kom fra Tynset og Alvdal nordfra. Solliværingene ble dessuten trukket over fjellet langs hovedtrafikkåren mellom Lillehammer og Røros – og med nærskap til gudbrandsdøler i Ringebu og Fron som brukte gamle retter på Atnsjøen, Setningssjøen og Finnsjøen.

  Sollia.net har før presentert underskriftsaksjonen som viste at et overveldende flertall, 82 %,  av innbyggerne i Atnbrua skolekrets tidlig i 1960-åra ønsket å bli lagt til Folldal i 1964 ved kommunereformen da. Det folkelige engasjementet som tok utgangspunkt i naturforhold og næringsgrunnlag for kjernenæringer innen jordbruk, skogbruk og reiseliv, historisk tilknytning, avstander til sentrum og ressurser som lege, veterinær, bank, kommuneadministrasjon, kom den gang alt for sent i gang, og ble nærmest overkjørt av sentraliseringskreftene. Den gang som nå påstår myndighetene at det er for dyrt å yte tjenestene der folk bor ute i distriktene. Aktuelt i disse tider er opphør av reisemulighetene som forsvant med bortfallet av bestillingsdrosjeordningen. En akselerering av fraflyttingen ble resultatet den gang. Når vi ser hva som har skjedd med offentlige arbeidsplasser og lokalt tilsatte, kan vi spørre minister Sanner: Blir det annerledes nå?

 Nylig meldte avisene at nordøsterdalskommunene og øvre delen av Gauldalen nå utreder ulike alternativer for kommunereformen som forberedes. Hvordan den økonomiske belastningen for ikke omstillingsvillige kommuner vil bli er kjent. Det er litt for stille i media om hvordan den siden av framtida blir med ulike kombinasjoner.

  Stor-Elvdal kommune gjennomførte en serie med bygdemøter for å presentere kommunereformen og få synspunkter.  Hva for reelle alternativer finnes, og hvor vil man helst bli tilknyttet, f.eks. Elverum, Rena eller Tynset? Noen tror kanskje at om man sitter stille i båten blir Koppang det framtidige sentret i en opprettholdt Stor-Elvdal kommune – berget av lange avstander? Ikke minst er det viktig for Sollia som allerede har lange avstander til det meste.

  Johan Christian Rømcke (1717–1784), g 1745 m Anne Cathrine Olsen Rendalen (1730–1794), var født i Blankenburg, Braunschweig i Tyskland. Han kom til Norge som «Holzførster søndenfjelds udi Norge» (skogbetjent/forstmann) i Generalforstamtet 1739 og ble holzførster ved Kongsberg Sølvverks skoger 1748, og kammerassessor i 1760 med tittelen bergråd fra 1781. Ekteparet fikk 14 barn, hvorav 7 giftet seg og fikk barn, til sammen 25 barnebarn med stor etterslekt. Gjennom sitt virke ble han kjent i distriktene. Hans kart fra 1758 viser hvordan øvre delen av Østerdalen hadde sin inndeling. Det som overrasker er hvor aktuelt hans kart er for en framtidig kommunestruktur etter Sanner-modellen 250 år senere. Som vi ser var allerede da Sollia en kile mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen, hvor den østre lå til Østerdalen og den vestre til Gudbrandsdalen. Heldigvis for Sollia ble disse to kilene forent omkring Sollia kirke til prestegjeld i 1862 og kommune i 1864, og overført fra Oppland til Hedmark i 1891. Solliværingene vil være samlet, men ønsker det den beste framtidsløsningen. Den kan nok også være ulik, avhengig av øynene som ser.

  I vårt distrikt er det to store utfordringer: lange avstander med dårlige kollektive reisemuligheter (ytterligere svekket fra i år med Hedmark fylkes fjerning av bestillingsdrosjetilbudet), og liten befolkning med dårlig alderssammensetning. Det er lenge siden det myldret av barn i grendene.

  Med en eventuell ny kommuneinndeling blir det en utfordring for solliværingene er å komme inn i en kommune der det er kort vei til kommunesentrum, der den kommunale tilhørigheten gjør at kommunen ser seg tjent med oppmerksomhet mot og kanalisering av økonomiske midler til bygda. At Sollia blir en utkant må nok solliværingen dessverre ta for gitt, det til tross for at de som andre innbyggere i kongeriket har krav på offentlige ytelser der de bor og ikke det andre bestemmer at de skal få dem – og på dette punktet går det et grunnleggende skille mellom tenkemåter knyttet til sentralisering og desentralisering.

  BB