Knivmønstring
Publisert 11.09.2013 22:24
Kniven og knivmakerne - knivmønstring under Fossedagene i SolliaKniven var et uvurderlig redskap før i tida. Uten kniv i beltet var en mann ikke påkledd. Staskniven var også en brukskniv.
Kniven er et av de mest kjente produktene som omreisende tatere kunne bringe med seg og ellers lage til under veis. De beste taterknivene hører til blant de fineste av tradisjonelle norske kniver. Sparsomme funn av taterkniver produsert før slutten av 1800-tallet kan ha flere forklaringer: Enten at taterne ikke produserte kniver tidligere, eller at de laget kniver vi i dag ikke oppfatter som typiske taterkniver. Staskniver ble kjøpt av de faste veifarende gjennom Sollia tidlig på 1900-tallet. Monogram ble håndgravert på frihånd på stedet (av Karl Fredrik Fredriksen (1869-1958)). En kniv dokumentert laget 1900 var blant knivutstillingens eldste kniver - av ca. 100 praktfulle kniver som ble presentert på Jomsborg lørdag.
Den typiske taterkniven er ikke egentlig er en brukskniv, men mer en pyntekniv. Nils Karlsen som besøkte utstillingen med noen utsøkte kniver fortalte at knivene utelukkende ble laget for salg eller brukt som byttemiddel for livets opphold - aldri som praktkniver til eget bruk. De knivene taterne selv gikk med, var ofte enkle morakniver. Betegnelsen «taterkniv» ble brukt av personer som sto utenfor gruppen, og er ikke en betegnelse som taterne har brukt internt. Ordet «taterkniv» er et godt samlebegrep, og alle knivinteresserte vet straks at det er snakk om en kniv laget på «tatermåten», med taternes tradisjonelle form, detaljer, materialer, teknikker og utførelse.
De reisende kunne lage kniver under de enklest tenkelige forhold. En knivmaker kunne i samme periode lage både utsøkte kvalitetskniver og kniver som ser ut til å være laget av en nybegynner. De første er helst laget på verkstedet hjemme om vinteren, de andre er laget mer eller mindre under rast i veikanten eller ved leirbålet. Mange av knivene ble armet for lodding i vedovner på gårder der de dro forbi. Knivene skulle ofte passe med en pris. Når det ikke fantes kjøpere med evne og lyst til å betale mye, måtte kniven lages enklere. Når den rette kunden dukket opp, kunne en dyktig knivmaker få utfolde seg, og da kunne det plutselig komme en flott kniv fra en knivmaker som ellers ble oppfattet som en gjennomsnittlig dyktig håndverker.
Under knivsamlingen i Sollia lørdag, kunne Nils Karl Magnus Karlsen lett kjenne igjen kniver som f.eks. Stor-Karl, Stum-Karl og Lars på Plassen har laget - ofte kniver med mange likhetstrekk. Vi har fått takk fra frammøtte publikummere som dermed fikk kyndig hjelp til å finne knivmakeren til flere utsøkte staskniver, mange fra tidlig 1900-tall.
