-  Je kom tel Eggen som 15-åring (1937) som tjenstjente og vart der, smiler Kari Eggen, nå bosatt på aldersleielighet på den gamle skola i Øverdalen. Som 16åring gikk hun for presten i Sollia som alle imsdølene gjorde på den tida.

- Vi bodde i nedi Eggen og låg borte de tre ukene vi gikk for presten. Deretter vart det en tur hematt ei uke for å forberede konfirmasjonen. Men søndagen etter sto vi tel konfirmasjon, forteller Kari.

Kar er født Borgedal og er oppvokst i Imsdalen. Hun kommer fra et småbruk innunder Imsdalskampen ”synna begge sjøa” (i sørenden av Søndre Imssjøen). – Innunder der det er aller brattest, sier Kari. 

- Det vart å klare seg så godt en kunne på det et småbruk kunne gi, far min høgg og kjørte tømmer som alle de andre i Imsdalen. Vi levde enkelt, men svalt aldri. Det var aldri noen overflod tå noe slag, men vi hadde det vi trengte. Slik som frukt og grønnsaker såg vi aldri, men vi dyrke poteter og fekk modent korn. Spesielt åt vi mye poteter, og så fisket vi mye i Imssjøen året gjennom. Vi sette ut støkroker og fisk fekk vi hele tida. Je har ete så mye fisk at je nesten gjevs tå det den dag i dag når je tenker på det, smiler Kari. Far jaktet aldri, men tok tel gjengeldt mye hare i snare. Vi hadde 1-2 griser som vi brukte opp att skummamjølka på.

 Vi slo høy på utslåttter og bar høyet ut på åpne sletter og tørket det der. Deretter var det å bæra det hem att. Bortpå sjøen slo vi skjefte under vatn. Vi brukte ljå. Om våren slo vi det som stakk opp av isen. Vi tok ”måså” som vi kjørte hjem utover vinteren og vart det for lite var det å ta mer oppe i Skarven. Der tinte det tidlig og vi unga vart sendt oppi der for å fylle ti sekker. Men jeg såg det samme i Eggen som je såg da, det var akkurat som mjølka voks da vi begynte på fore med ”måså” .  Je kan faktisk itte huska at vi miste noen dyr, forteller Kari.  

Mor mi vart nesten 95 år, og i min familie har vi alle vørte gamle, så vi fekk nok et godt grunnlag, sier Kari. De var 10 barn i alt, i dag lever fortsatt seks av disse.

Kari kom altså til garden Eggen i Sollia i 1937 som tjenestejente. Hun var da bare 15-årgammel.
– Je skulle stelle a bessmor på garden - Berte Eggen (1860 – 1947) som da trengte pleie.
Året etter ble hun konfirmert. Dette skjedde midt i juli. Presten den gang het Rødseteren.

Hun fortsatte sin gjerning i Eggen inntil hun som 18 åring i jula 1940 giftet seg med odelsgutten i Eggen, Einar Eggen (1892-1968). – Einar var 30 eldre enn meg, og det gjekk bra, det, smiler Kari.

- Sommeren 1938 lå je’ og a svigermor på setra på Gammelsetra. Se’a vart det je som låg på setra. Der sluttet vi med setringa i 1946. Mye fordi vi da fekk sende mjølka til meieri på Koppang, og tel Gammelsetra   var det ikke veg. Svigermor Berte var da også blitt så utafor at je itte turte å ta henne med meg fordi je var redd for at hun skulle rømme. I 1946 datt hun og brøt av lårhalsen, og da sa det seg sjøl, sier Kari.

I denne perioden fram til 1945-46 var det drift på fire setrer på Gammelsetra.

- Solligarden drev med turister på denne tida. De pleide å ta en tur oppå Kletten (Gammelseterkletten eller Storkletten som den også blir kalt). Da stakk ofte turistene innom og kjøpte ost og rømme. Ellers var det tungvint på setra vår på Gammelsetra. Vi måtte bæra alt vatnet i vassæla den lange vegen opp fra Gammelseterbekken. Det var en brønn ova og øst for Solligardssetra, men den låg lengre unna setra vår. I Gammelseterbekken var det ingen fisk, så gutta hadde ikke det å trøte tida med.

- Ole og Einar hadde planer om å bygge nytt fjør på Gammelsetra og sette i gang med å kjøre sten fra borte i åsen på den andre sida med hest. Det skjedde nok i 1925-30åra. Etter mye strev fikk de opp en dugelig grunnmur, men så vart det med det. De som var med på å kjøre fram steinen var foruten Einar hans brødre Knut og Oskar samt faren Ole.

- Fjøset var det noen karer fra Solør som tok på seg å sette opp, men dom forlangte forskudd, og det fekk dom itte. Bra var nå på det. For dom hadde det med det, de kara, fekk døm først forskudd, vart dom borte for godt. Litt harde på flaska var dom å’, så noen penger fekk dom itte tå’n Einar da v, vet du, smiler Kari.

Vegen fra setra og ned til garden gikk rett utover fra setervange. - Der stien begynner å stupe seg nedover lia, heter det Fløtningen, forteller Kari. Navnet trur je kjem seg tå at det var dit tømmeret vart lunna før det vart hankkjørt ned lia og lagt på Setninga. Gangvegen vår gjekk rett ned lia og over Setninga sette vi opp et gangtre hver sommer etter at flommen var over.

Vi var på setra hver sommer og slå setervollen hvert år inntil ’n Einar vart borte, forteller Kari.

Oppe øvre kant av setervollen til Eggsetra ligger det ei gammel tømmerhytte. – Den heter Soltun og vart oppsett i 1943-44. ’n Einar fekk kjøpe den etter at han var med på den store tømmerdrifta i Brenninga ved Atndalsplassen (1941-42) etter storbrannen der. Hytta vart oppsett av høggera og dom fløtte’ inn umiddelbart. Da dom var ferdig, fekk dom tilbud om å kjøpe husværet sitt. Einar benyttet seg av den muligheten, sier Kari som forteller at hytta står utenfor setereiendommen og på egen tomt kjøpt av grunneier Arthur Mathiesen & Co.