Brynjar Tangen i Atndalen er en av bygdas saueholdere. Han er inne i sitt åttende driftsår på bruket Holmsbu som han overtok fra sine foreldre. Rovdyrskader på sau og lam i forbindelse med sommerbeite overtok han også. I Atndalen og Sollia har alle de 4 store rovdyra tilhold. Ulven viser seg sporadisk, mens gaupe, bjørn og jerv er mer vanlig. Brynjar er nå medlem i Storfjellet beitelag. Dette beiteområdet ligger i Oppland fylke, som er tilholdsområde for jerv. Tidligere hadde foreldrene utmarksbeite nærmere gården, men med tiden ble det store tap til bjørn. Av den grunn ble det vedtatt flytting av sommerbeite til området ved Storfjellsseter. Årets beitesesong ble en av de etter hvert normale, med altfor store tap av sau og lam. Beitelaget har fast gjeter på Storfjellet, i tillegg til at beitebrukerne er ute og sjekker saueflokkene så ofte de kan.

I årene etter 1985, da norske og svenske myndigheter endret sitt syn på rovdyr, økte bestandene naturlig nok. Dette fikk beitebrukere erfare ganske fort, men erstatningsordninger skulle avhjelpe tapene av beitedyr. Som vi alle vet utfra medieoppslag og krisemøter om rovdyrsituasjonen har ikke alle parter vært helt fornøyde. Mange saueholdere har gitt opp helt, men ettersom forvaltningsorganene har vedtatt forskjellige løsningsordninger er det fortsatt sauebesetninger i enkelte deler av Hedmark. Det er nå opprettet soner hvor sauebeiting skal prioriteres. Her er det lettere å få fellingstillatelse på rovdyr som angriper beitedyr. Det skal også være lettere å få erstattet tap av beitedyr. Noen dyr som slippes på utmarksbeite vil dø av naturlige årsaker. Det er imidlertid ingen tvil om at den økte rovdyrbestanden er årsak til at tapstallene har økt dramatisk de siste 30 årene. Dermed må hver enkelt beitebruker sende nøye dokumentert søknad om erstatning til fylkesmannen om tapstall når beitesesongen er over.

Brynjar fikk svar på årets erstatningssøknad fra fylkesmannen i Hedmark like før jul. Han blir ikke lenger frustrert og sint av saksbehandlers vedtak. Han er mer oppgitt over hvordan han og andre i samme situasjon blir små brikker i storsamfunnet. Etter hvert så berømte SNO, har jobben med å dokumentere funn av døde dyr på utmarksbeite, og SNO holder en viss oversikt på utviklingen i rovdyrbestandene. Fylkesmannens saksbehandlere støtter seg på info fra SNO og en erstatningsforskrift vedtatt i 2014, når de fastsetter hvor mange sau og lam som kan erstattes. I følge Brynjar er det bare å godta fylkesmannens vedtak, som i hovedtrekk sier at han og andre får erstattet halvparten av det reelle tapet til rovdyrene. Han har klageadgang, men hans erfaring fra tidligere er at han får negativ behandling nok engang. Han må derfor regne med at fjorårets tap som er på over 70000 kroner, blir et bidrag til rovdyrforvaltn
Ø-L