Jernhistorie -j ordbrukshistorie
Publisert 10.08.2011 00:48
Jernhistorie - jordbrukshistoriePå Fossedagene i Sollia 2. - 4. september er jernets historie i Sollia et hovedtema. Professor Arne Espelund har skrevet en liten bok om bruksting av jern og smedenes rolle i utviklingen av både god jordbruksredskap og våpen til så vel jakt som forsvar.
Han kommer til Sollia og vil fortelle om blesterjern og jernframstilling under skogdagen 2. september i Veslegrytdalen og ved Brændsmia, Atnbrufossen på lørdag 3. september. I Veslegrytdalen er det nær 1000 år gamle tufter etter jernproduksjon. Der er det utmarkslåtter og slåttebuer, praktfulle setre og et beitet landskap gjennom lang tid. Ved Atnbrufossen vannbruksmuseum tennes kolmila, myrmalmen røstes og den brennes etterpå - og ved smedguden Tors hjelp får vi kanskje en klump smibart jern.
Ljåen var i hundrevis av år det viktigste redskapet til å slå gress. Den måtte være kvass, og før slåtten begynte om sommren var ljåsliping en nødvendig operasjon. Så var det viktig å holde den kvass ved hjelp av bryne. Ljåen bet best tidlig om morgenen mens det ennå var dogg, og selvsagt i regnvær. Men vi hører sjelden om slått med ljå i regnvær, nei det var morgendoggen som var basen. Utover dagen ble skårhaugene bredd utover av rakstkullene, helst unge , friske og glade jenter. Under veis mot å bli tørt, ble graset vendt og mot kvelden enten satt i seter eller fraktet i hus. På hjemmejordene foregikk det med enten slede eller vogn for den som hadde hest. Ellers ble det båret i hus.
