Iacob Dybwad Sømme Død (1898-1944 var zoolog, fiskebiolog og motstandsmann, bror av Sven Sømme (1904–61), se egen artikkel:

 

Sømme hadde sine barneår på Mesnalien kursted ved Lillehammer, som hans far etablerte 1899. Familien flyttet til Stavanger 1908 og til Molde 1917. I ungdomsåra drev Iakob, hans to brødre og faren et aktivt friluftsliv med sportsfiske og jakt langs kysten og i heilandskapet på Jæren. Sjøørretfisket var hans favoritt. Han tok examen artium som privatist på reallinjen 1919 og begynte deretter på realfagstudier med zoologi i fagkretsen. Han var stipendiat ved Fiskeridirektoratet i Bergen 1924–26, og 1930 tok han magistergradseksamen i marinbiologi ved Universitetet i Oslo på en avhandling om to dyreplanktonarter i havet ved Lofoten (trykt 1934).

 

Sømme var en utpreget feltbiolog. For ham var det et hovedpoeng å være forsker ute i naturen. Fra 1931 til våren 1940 var han tilknyttet Norges Jeger- og Fiskerforbund som forsøksleder og konsulent i fiskerispørsmål. Arbeidet bestod i å gi råd til foreninger og privatpersoner og formidle kunnskap om fisk og fiskemetoder. Sømme gjorde en stor, praktisk innsats for en rasjonell forvaltning av innlandsfisket, bl.a. gjennom konstruksjon og bygging av settefiskdammer flere steder i landet og han utførte en mengde forsøk med utsetting og merking av fisk. Parallelt med den praktiske virksomheten drev han hele tiden mer vitenskapelige studier av ørretens biologi, særlig på Hardangervidda. Dette arbeidet var til dels avhengig av økonomisk støtte, bl.a. fra Nansenfondet og andre mindre fond. Sømme slet ofte med en temmelig anstrengt økonomi og mangel på tid til konsentrasjon om sin vitenskap. Iacob D. Sømme ble en pioner innen ørretforskningen i Norge.

 

Resultatene fra både de praktiske forsøkene og de mer vitenskapelige undersøkelsene ble formidle på en tilgjengelig måte i Jeger- og Fiskerforbundets tidsskrift og i flere bøker. Sømmes hovedverk er den omkring 600 sider store Ørretboka, som kom ut første gang 1941 og senere i flere utgaver.

Den er trykt opp på nytt i år, og av forlagsomtalen kan vi lese:

Ørretboka gir et fullstendig tidsbilde av det man visste om ørretbiologi, -fiske og -forvaltning ved begynnelsen av annen verdenskrig. Norge hadde flere fremragende fiskebiologer som studerte ørret i første halvdel av 1900-tallet. Knut Dahl, Hartvig Huitfeldt-Kaas, Alv og Gunnar Dannevig er velkjente forskere som alle skrev bøker om ørret. Nå, mer enn et halvt århundre senere, er det imidlertid bare Ørretboka mange av oss husker og bruker.

Mer enn et legendarisk verk
Ørretboka er en håndbok. Den er populær og lettfattelig selv om den bygger på vitenskapelig dokumenterte kunnskaper. Store deler av teksten er derfor fortsatt gyldig og høyaktuell for sportsfiskere og naturinteresserte. Andre deler, som for eksempel om fiskeregler og fiske i ulike landsdeler, er mer av historisk interesse.

Dette vil alltid forbli selve klassikeren om norsk ørretfiske, en bok som stadig verdsettes høyt av sportsfiskere for dens vell av gode, systematiserte erfaringer og observasjoner av ørretens økologi og atferd, og fiskets, fiskekulturens og forvaltningens mange finesser. En annen av Sømmes bestselgere er Amatørfiske og sportsfiske i sjøen. Sømme var selv en suveren sportsfisker, og slik demonstrerte han kunnskapens nytte.

 

Iacob Sømme var kjent for å ha sterke meninger som han kunne uttrykke i både skrift og tale. Han tok straks en aktiv rolle i motstanden mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge og ble sambandssjef for Milorg i Sør-Norge. Han ble forrådt og arrestert oktober 1942, satt på Victoria Terrasse og senere på Grini. Han ble lenge grusomt torturert uten å røpe noe. På Grini underholdt han sine medfanger med jakt- og fiskehistorier og bidrog slik til å holde motet oppe hos mange. Nyttårskvelden 1944 holdt han en glitrende tale for sine medfanger, en tale som sydet av framtidsoptimisme og livsmot.

 

Sømme ble dømt til døden av tyskerne 2. mars 1944 og skutt på Trandum dagen etter. Da hadde tyskerne også ødelagt mye av hans innsamlede vitenskapelige materiale, blant annet fra Atnsjøen og Atnavassdraget, som han ennå ikke hadde fått bearbeidet. Det ble til en viss grad broren, Sven Sømme, men særlig Leiv Rosseland som under krigen gjorde grundige studier av fisken i Atnavassdraget, se egen artikkel. Selv skrev Sømme i de siste dagene på dødscellen en oversikt over sine arbeider og et utkast til internasjonale regler for fiske.