Hun ser for seg en allianse, der bønder, hytteeiere og andre bidrar til å ta vare på seterlandskapet.

Århundrer med setring har formet landskapet der skog og fjell møtes. Beiting og slått har gitt større artsmangfold og variasjon av naturtyper.

I dag har vi mange færre setrer, og dagens beiting er ikke nok til å bevare kulturlandskapet. Derfor oppfordrer Hanne Sickle hytteeiere, bønder, hytteeiere og andre til å gjøre en innsats.

Biomangfold

– Det finnes mange tiltak som vil bidra til å ta vare på det kulturavhengige biomangfoldet i seterlandskapet. Om mange gjorde litt, ville det få stor betydning. Men det bør jobbes planmessige og etter noen viktige prinsipper, sier hun til Forskning.no.

Sammen med kollega Ellen Svalheim har Sickle laget en veileder med praktiske råd og tips for hvordan du kan få et rikere artsmangfold rundt setra eller hytta.

Heftet er utgitt av SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold).

Fortsatt betydning

I 1850 var det minst 50 000 setrer i drift. Utmarka var en viktig ressurs og bruken preget kulturlandskapet.

– Men det er fortsatt en viktig driftsform, spesielt i fjellbygdene. I tillegg har det levende og åpne seterlandskapet stor betydning for fjellbygdenes identitet, mat- og reiseopplevelser samt fjellområdenes biologiske mangfold, sier Sickel.

Derfor er de to forskerne opptatt av at flere bidrar til å holde landskapet oppe. Det klarer ikke dagens beitebruk inkludert de 1200 aktive seterbrukene alene.

Mange tiltak

Fortsatt setring, utmarksbeiting, krattrydding/hogst og slått vil være med på å hindre at seterlandskapets mangfold forsvinner helt, samtidig som mangfoldet utgjør vesentlige verdier.

– Det finnes mange tiltak som kunne være med å ta vare på det kulturavhengige biomangfoldet i seterlandskapet, påpeker Sickel og Svalheim.

Gjengroing

– I Valdres og Hallingdal har gjengroingen i seterområdene kommet relativt langt. Spesielt gjelder det vårsetrene, som ligger i skogen nær gården. Dersom det ikke er beitet og ryddet i nyere tid, kan de være vanskelig å oppdage i dag, sier Sickel.

– I høyereliggende strøk har ikke prosessen gått så fort, men gjengroing med fjellbjørk, einer og vier oppleves i noen områder som et stort problem.

– Grasmarkene reduseres og blir vanskeligere tilgjengelig og beitedyra får oftere rifter på spener og jur og blir vanskelige å melke.

Beiting viktigst

Hanne Sickel mener beiting er det viktigste tiltaket mot gjengroing. Helst bør beitebruken økes i utmarka.

Men det alene er ikke nok, da våre forfedre utnyttet ressursene mye sterkere. Gras i utmarka ble også høstet til vinterbruk, samtidig som skog ble tynnet eller ryddet for å skaffe ved til setrene.

– I tillegg er jo beitebruk og antallet aktive setrer dramatisk endret. Derfor trenges det mange ulike tiltak med mekanisk rydding dersom seterlandskapet ikke skal forringes.

– Men det krever god planlegging, der en tenker langsiktig og prioriterer ulike arealer.

Artsmangfold

Århundrelang kulturbruk av utmarka med en ekstensiv utnyttelse av ressursene har tilført seterlandskapet et større artsmangfold og en større variasjon av naturtyper enn det som var opprinnelig.

– Seterbruken stimulerte til økt plantemangfold, som igjen antakelig har stimulert til økt mangfold for andre artsgrupper. Sammen med lavlandsplantene og fjellplantene, fulgte også insekter, lavarter, moser og sopp, skriver Sickel og Svalheim i veilederen. (ANB)