Hvorfor de reisende som tema
Publisert 16.09.2013 10:37
Røros kobberverk kom i gang for alvor ved midten av 1600-tallet. Da var Nord-Østerdalen og rørosdistriktet sparsomt bebygd og med en raskt vekst i gruvedriften og dermed folketallet, stod forsyningstjenesten som en av de viktigste oppgavene å løse for verkets ledelse.Transport av mat fra Trøndelag var en viktig kanal inn til Røros. Men verket var etter hvert helt avhengig av både tilførsel av mat og mannskaper sørfra, fra kornbygdene i Gudbrandsdalen, på Hedemarken og Hadeland. Også administrativt for overfart til København og kontakt med bergstaden Kongsberg var en trygg og rask vei sørover av den største betydning.
Det store fjellområdet mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen var en risikabel overgang vinterstid. Som et ledd i verkets tiltak for å bygge opp en sikker og rask transportvei mellom det sønnafjellske og det nordafjellske med Røros som sentrum, ble det i 1690-åra, på initiativ fra verket, etablert en bosetting ved det gamle vadet og den nye brua over Atna mellom Atnsjøen og Atnbrufossen.
Være de reisende til hjelp
Fra før stod det en ljørbu ved det gamle vadet, trolig etablert som en følge av Kong Øysteins tiltak med å bygge buer ved fjellovergangene mellom landsdelene. Men med den sterkt økte trafikken gjennom Atndalen var det for dårlig og usikkert. Det trengtes et bedre tilbud der reisende kunne få gode staller og fôr for hestene, overnatting med mat og hjelp med nødvendige reparasjoner av utstyr.
For Rørosverket var løsningen en fast bosetting med forpliktelser til å være reisende til hjelp. Med Røros kobberverk i ryggen ble de fem første gårdene i Atnelien etablert i 1695.
Røros et kraftsentrum i fjellregionen
Røros ble et sentrum for ny næringsvirksomhet. Der samlet den store næringstrafikken seg med tusenvis av hestebesøk i løpet av et år. For en hestedoktor som Carl Johansen Rosenberg var dermed Røros et naturlig sted å etablere seg når han i voksen alder måtte stå på egne ben.
Carl Johansen Rosenberg
Carl var av reisende slekt og drev som andre av sitt folk som en allsidig mangesysler. Han hadde imidlertid en ferdighet som musiker som ingen andre. Dette var mens det å drive som musiker var en privilegert rettighet, så for Carls del var trolig Røros alene for begrensende for denne del av sin nærlngsvirksomhet.
Carl Johansen Rosenberg var kjent som "Karl-Fant" og levde mellom ca. 1775– ca. 1855. Han var en nyskapende musiker – en virtuos og improviserende felespiller – som spilte for sitt publikum, i sin tid. Ungdommen strømmet til fordi han formidlet siste nytt fra byene, han spilte fengende og det var muntert rundt han. Han kan regnes blant de fremst i vår musikkhistorie.
Carl reiste fra bygd til bygd gjennom store deler av Norge og i Sverige med sin familie, og skapte selv dansekvelder der han kom. På reiser mellom Gudbrandsdalen og Trøndelag var de bl.a. i Sollia, på Enden, Vollum og Uti – overnattingssteder ved Rørosveien. Det berettes at "Karl-Fant" var læremester for Fel-Jakup (1821-1876, Skjåk) og at han inspirerte Ivar Bråtå (1827-1916, Lalm), to viktige bygdespillmennene som førte musikken hans videre. På Lærdalsmarknaden i
1850 skaffet Ola Mosafinn (1828-1912, Voss) ei fele - og noen pæl med brennevin - i handa til Karl, da en aldrende mann.Men han varmarkedets fremste spillemann.
Mary Barthelemy fortalte om sitt arbeid med å finne sporene etter Karl Fant og dermed bli kjent med hans liv som reisende på 1800-tallets første halvdel. Og det var for å hedre denne formidler av musikk til brede lag av folket at det ble avduket en minnesten for ham under Fossedagene i Sollia.
