Helge Nesset ble rekruttert inn som kontakt i Sollia helt fra starten til Grebe Red.
Vennen Rolf Øvergaard trengte en rygg og to føtter til. Dessuten da Dobloug og Gunleiksrud 
sluttet seg til Grebe red i juni 1944, hadde de god kjennskap til Helge sine egenskaper.
Han var dessuten den som fikk ansvaret for "postkassa" oppi Åsen ovafor Atnbrua.
Ingen andre enn han visste hvor den var utenom Linge-karene. Avstanden til Sjølisetra ble
for lang da de flyttet til Ambassaden.
Ettersom Helge var så sentral i motstandsarbeidet gjennom hele krigen,
gjentar vi noe fra tidligere artikkel om han her på www.sollia.net

Helge var ute i 1940. Han ble uttatt til en spesialtropp med mange av
Østerdalens beste skiløpere.

De skulle omsider møte tyskerne ved Elvål etter mange dagers venting på
Tynset. Soldatene var ikke glade for det åpne landskapet, men fikk bygget
gode stillinger. Da romlinga fra tyske lastebiler og motorsykler kunne høres
kom baktroppen av nordmenn med en lastebil. Offiser NN på lastebilen
beordret full tilbaketrekking. -Je tenkte nok je skuille ha skøt’n! Vi vart
skikkelig hærme å førbanna. Men vi følde ordre og begynte tilbaketrekkinga
mot Tronsjøen og Tynset. -Vi tok øss opp i Fonnåsfjelle’ og gikk nordover på
skæran. Vi hadde maskingevær, men fekk ordre om itte å skjøte på døm mange
tyske flya som fløy nordøver Tylldar’n. Da de nådde Tronsjøen var tyskerne
kommet før dem, og de norske troppestyrkene var i full oppløsning. Vi fekk bære
beskjed om å gå hematt!
Hain Hjalmar (Holtet), far din å je gikk på ski øver åt Alvdal å så øver fjellet åt
Atnbrua. Vi var hærme på at vi itte hadde fått vøre i kamp, så da itt tå
dessa tyske flya kom øver øss, smelte vi på me kragera våre. Det small som
vi hadde skøte på bølgeblekk-tak, uten at det jærtte nøen ting…

Allerede sommeren 1940 sørget en liten krets i Sollia for å samle våpen og
begynte å tenke på motstand mot okkupasjonsmakten. Helge var blant disse.
Sensommeren 1941 ble Milorg organisert i Sollia ved at lensmannsbetjent
Halvard Brandt syklet oppover fra Koppang, og de fikk kontakt med
distriktsledelsen på Elverum. Lite skjedde egentlig før i 1943. Da ble Helge
som en av tre karer her i Midt-Østerdal tatt ut som instruktøremne. Her
møtte han karer fra Kompani Linge før første gang (jfr artikkelen om Erik B.
Messelt i Heme Våre 2007)


-Fyste kurset holdt vi Skytterhuset ved Gammelskytterbana ova Høye om
kvellen da de va mørt. Minn fyste kvellen var vi inni Gryt’dærn, på setra
dår. Vi satt der rundt peisen å værme øss etter det som for somme var inn
lang skitur. Da kom’n inn hain Oskar, og helste frå Kongen og England.
Ordentlig tobakk og kaffe hadde’n å me.

Da våpnene kom fram, og de fikk begynne å lære å bruke og adskille disse,
steg stemningen til det virkelig store.

Da Lingegruppa Grebe Red etablerte seg ved Hølmsjøen, og senere i Ruudshytta
i Gråhøgda senvinteren 1944, ble Helge raskt trukket med som nøkkelkontakt.
Utallige turer inn med forsyninger og transport av utstyr ble den spreke
solliværingens oppgave. Da Grebe Red fikk ordre om å iverksette
sprengningsaksjoner mot Rørosbanen og Dovrebanen ved nyttårslete 1944/45,
ble Helge og Bjørn Gundersen plukket ut til å delta. Leder for denne
sabotasjegruppa, var "Kyllingen", Hans Storhaug fra Rena, som bl.a. hadde
deltatt i tungtvannsaksjonen på Vemork.

-Je gikk på ski innåt Hølmsjøen, der vi møitte Kyllingen. Så var det østøver
gjennom Løvrøsta og Gluggen åt Gjømtbekkfløye. Ved Renshytta omtrent var det
forhåndslagre sprengstoff frå fallskjermslæpp. Vi læsste opp fuille
ryggsekker å gjekk mot Hanestad. Oppi lia såg vi at Glåma gikk svart. Inn
isgang hadde renske ælva før is. De var itte rå’ å ta seg øver, så vi gjorde
venderes åt Hølmsjøen såmmå naitta. Je gikk helt hematt, og da var je kje’.
Je sømne på do, og vaktne itte før hain far fainn mei å vekte mei. Minn je
førtærde itte å je hadde føre me’.

Sensommeren 1944 kom en nordmann i Gestapo-tjeneste (de holdt til på Hamar).
Naboen, Per S. Moen, ble utsatt for et "skjerpet forhør". Men før det tok
til, hadde Per fått gitt sønnen Syver på 14 beskjed om å "sei åt’n Helge at
det har kømme fræm’n". Da Helge fikk denne meldinga, var han ikke sen om å
komme seg unna. Gestapos håndlanger traff ikke Helge, men han var på
besøkslista. Dette gjorde at Helge holdt en låg profil i lengre tid.

-Den 8. mai om mårrån va je i Ruudshytt’n
da døm fekk beskjed om at krigen va sluitt.
Gunleiksrud (sjefen for Grebe Red) ba mei
gå åt Sollia å avvente nærmere ordre som
HS-mann. Min je fekk løv tel å ta me mei så
mye engelsk proviant som je ville. Sekken
vart både fuill å tung.

Helge ved Holmsjøen 1944/45 på oppdrag
for Grebe Red
Foto Oddvar Doblaug

Ved mobiliseringa i 1945 trådte Helge fram
som troppssjef for Milorg i Sollia. Våren og
forsommeren gikk med til vakthold. Avbrutt
av arrestasjonsoppdrag av NS-folk i
nabobygdene og ettersøk av norske
gestapister som søkte tilflukt i Rendalen.
- Døm mente døm kanskje hadde rest oppover
åt Sollia, srru, før døm fainn att bilen døms
som døm hadde prøvd å ruille uti Storsjøen.