Den velrenommerte skytteren fra Alvdal skytterlag gikk nemlig helt til topps i klassen V65 under feltrunden. Fullt hus, 30 treff med 25 innerblinker. Vesentlig bedre kan det ikke gjøres.
Den staute og sindige alvdølen, trekker så vidt på smilebåndet da vi strakk fram hånda for å gratulere:

– Ja, jeg er stolt av meg selv og glad for at jeg fortsatt hevder meg på skytebanen.

Stolt av Alvdal

Sollid har for så vidt hatt en kronglete vei til suksessen under LS:

– Lymfekreft, var diagnosen etter en legesjekk før jul i 2012. En klar og enkel beskjed med etterfølgende cellegift, men jeg skjøt LS i fjor og klarte 4.-plassen på felten.

FØLG VÅRE BESTE PÅ LS ONSDAG!

For Hans Sollid betyr skyttersporten mer enn for de aller fleste. Han har gjennom en årrekke vært primus motor for skytingen i Nord-Østerdal, og i dag er han leder, kasserer og redaktør for websiden til Alvdal skytterlag.

– Vi er 20 skytter fra Alvdal under dette landsstevne, og vi er det største laget fra norddalen. Da er jeg litt stolt av.

Profesjonelle opplegg

– Men det gleder meg mer over den generelle framgang skytterne i samlaget opplever. Dette skyldes ikke minst Egil Wikan fra Nora, som skjøt 249 i V55-klassen. Han er nemlig leder for en prestasjonsgruppe blant skytterne i samlaget. Der arbeides det helt profesjonelt blant åtte – 10 skyttere. I tillegg har vi startet en ungdomsgruppe som tar seg av talentene. Alt dette varmer et skytterhjerte, sier veteranen.

Best blant de nest beste

Selv er også Hans Sollid målrettet i treningsarbeidet:

– Som 69-åring skal det ikke være noen skam å uttale at jeg satser på skytesporten. Dette er mulighetenes idrett og også veteranene våre har dannet en egen gruppe, hvor vi hever blikket fra kaffekoppen og innser at vi også er en prestasjonsgruppe. Jeg gleder meg over framgangen på alle plan, og nå som jeg har levd gjennom en periode som kreftpasient, har jeg lært meg å sette pris på andre ting. Etterdønningen av kreften har gjort meg stolt av meg selv. Jeg er glad jeg fortsatt kan hevde meg selv om dette kun er et intermesso i livet mitt.

Hans Sollid blir nærmest blank i øynene når han nevner navnet til kona si; Aud Synnøve:

– Den pleien hun kan meg under sykdomsperioden klarer jeg ikke å verdsette høyt nok. Vi kom hverandre spesielt nært under denne tiden, og problemer som vi normalt kunne strides om, eksisterer ikke lenger. Hun er bare helt enestående, fastslår alvdølen.

Best blant de nest beste

Han gruer ikke for det som venter på de ulike standplassene utover uka:

– Når det gjelder baneskytingen, er jeg ute av toppkampen. 249 poeng holder ikke i dette selskapet. Jeg tror jeg heller ikke får noen spesiell høy puls i feltfinalen. Riktignok har jeg aldri tidligere ligget på skive 1 i noe finalelag, så jeg vet ikke hvordan det vil slå ut, men jeg har ikke noe å grue for. Synet på livet er for så vidt endret på mange måter, og i det store bildet er det å skyte en feltfinale i LS relativt ubetydelig. Når det gjelder baneskyting har jeg et klart mål; Jeg går for å bli best av dem på 249, sier Sollid.

Cellegift like fælt som HB

Alvdølen er friskmeldt for lymfekreften, men sjukdommen har satt sine spor:

– Det begynte med cellegiften. Kroppen kom i ubalanse og jeg ble minnet om ungdomstiden da jeg fikk servert og drakk dårlig hembrent på fester i lokalet på Mogrenda. Heldigvis ble det slutt med både hjemmebrenten og cellegiften etter en tid.

Men cellegiften har satt sine noe mer varige spor:

– Jeg er særs fintfølende under føttene, og jeg har problemer med å stå. Derfor kan jeg glede meg over at jeg nå er blitt gammel nok til å slippe de stående stillingene. Følsomheten i fingertuppene er også mer eller mindre borte, og på vinterstid fryser jeg nærmest hele tiden og jeg går med votter som har sine varmetråder. Avtrekkene har jeg ingen vanskeligheter med, sier Sollid på sin galgenhumoristiske måte.

Den staute alvdølen går ikke rundt og slår seg på brystet over egenprestasjonene på skytebanen. Han vet bedre enn de fleste at livet består av flere vesentligere ting enn skyting.