Fylkesordfører Dag Rønnings orientering om Nasjonal Turistveg Rondane
Publisert 05.09.2012 01:31
Nasjonal Turistvei og Rondane Nasjonalpark
Først:
Takk for invitasjon til å hilse fra Hedmark fylke når Rondane nasjonalpark fyller 50 år.
Min oppgave er todelt
● å sette Nasjonal turistveg Rondane inn i en historisk sammenheng
● å se betydningen av den nasjonale drahjelpen som turistveiene er - framover
Atnbrua har hatt reiseliv fra alders tid
Middelalderkongen Øystein Magnusson regjerte i 20 år fra 1103 til sin død i 1123. Han var gift med Ingebjørg Guttormsdatter fra gården Steig i Sør-Fron, som hadde – og har – fiskerettigheter i Atnsjøen. Ingebjørg var den ene av de to norskfødte dronningene fra sagatiden. De hadde dattera Maria. Hun ble gift med Gudbrand Skavhoggsson og fikk sønnen Olav som ble oppfostret i hennes hjemtrakter. Allerede da var det ferdselsvei nordover til Nidaros og øst-vest mellom kysten og de norske landskapene som i dag ligger i Sverige.
Tradisjonen sier at dette var både den raskeste og sikreste ruten mellom Østlandet og Nidaros i middelalderen – som det er også i dag.
Til hjelp for reisende
De fem første gardene ved Atnbrua ble anlagt i 1696 for å være til hjelp for reisende til og fra Røros. Her vi er i dag, Amperhaugen, er en av de fem. Da hadde det lenge vært farende folk langs stiene i Atndalen og over fjellene mellom Gudbrandsdalen og Østerdalene. Ved vadet over Atna ved Atnbrua stod en ferdabu som er flyttet til Glomdalsmuseet.
Farende folk
Farende folk kan reise med ulike ærend, mål og mening. Derfor er det vanskelig å skille mellom nyttetrafi kk og turistreiser i mer moderne forstand. En reisende som med sikkerhet var en spesiell gjest ved Atnbrua i 1840-åra, var engelskmannen Robert Meason Laing. Han var ikke den første med utenlandsk talemål, men i nyere tid kanskje den første engelsktalende. Han oppholdt seg i Norge på grunn av helsen og var visstnok både en ivrig jeger og fisker fra sitt kvarter i Gudbrandsdalen. Han jaktet også sammen med Peder Chr. Asbjørnsen da han jaktet rein i Rondane i 1842. Her hørte han historien om reinsbukken
hvor Gudbrand Glesne satt skrevs over, dvs. bukkerittet i Peer Gynt ved Gjendineggen. Etter tradisjonen hadde den samme Peer Gynt fiskebu ved Straumbu i Nord-Atndalen. Butomta ligger kanskje under veigrunnen nå?
Sagnfiguren interesserte både Laing og Asbjørnsen – og er kjent over hele verden takket være Henrik Ibsen.
Den tradisjonelle ferdselstrafikken
Den tradisjonelle ferdselstrafikken over Atnbrua var i sin tid så stor at noen tusen hestefølger passerte hver vinter. Om sommeren vagget kløvhestene langs fjellstiene. Hester og folk trengte steder å ta inn for kvile, foring av hester og overnatting. Det ga regelmessige inntekter og la grunnlaget for en blandingsøkonomi jordbruk –reiseliv som vi også tilstreber for morgendagens distriktspolitikk.
Opplevelsesreisende
Fra 1840-åra vokste interessen for norsk natur hos trendskapende byborgere. Rondefjella var blant de forjettede fjell som folk innen kunst, vitenskap og næringsliv gjerne skulle oppleve. En av bygdas turistpionerer, Ole Brænd, så at det kom flere for hvert år, og at det ga inntekter hos de som allerede var etablert med gjestegivervirksomhet. Ole satte i gang en storstilt utbygging av garden med nye hus hvert år i en årrekke. Han forstod også at det var andre reisende enn førselsbøndene, nemlig folk som reiste for reisens og opplevelsens skyld, blant dem Thomas Bennet som i 1850 grunnla verdens første reisebyrå.
Organisert friluftsliv
Den Norske Turistforening ble stiftet i 1868 etter initiativ av konsul Thomas Heftye et par år før. Han hadde vært på reise i Sveits og sett hvor mye det betydde at de der hadde åpnet landet for besøk av utlendinger. Heftye var begeistret for norske fjell, med erfaring fra blant annet Jotunheimen, og tenkte kanskje like mye på å legge forholdene generelt til rette for reisende som ville oppleve Norge. Blant andre var Aasmund Vinje med på det første møtet i 1866. At foreningsideen fenget, forteller et medlemstall på 223 om, derav 12 kvinner. I 1948, etter 80 år, hadde Turistforeningen 46 000 medlemmer, i dag seks år før 150-års jubileet nær 250 000 medlemmer og er vår største friluftsorganisasjon.
Topper som frister
Rondane tiltrakk seg den nye typen reisende. Den første kjente bestigningen av Rondeslottet ble gjort av student Carl Nielsen i 1874, mens toppen fikk sitt nåværende navn året etter av student Harald Graff som besteg fjellet sammen med Ole Strømbu. Vinje vandret ved foten av Rondane i 1860, kom
tilbake noen år senere for å ferdes i disse fjellene som minnet ham om barndomslandskapet. Rondane har som kjent ti topper over 2000 m o h – i dag en fristende utfordring for sprekfanter som vil bestige alle i samme døgn.
Tilrettelagt for breddeturisme
Da Chr. Tønsberg i 1879 kunne gi ut en revidert utgave av boka Illustrert Norge. Haandbog for Reisende, var jernbanen kommet til Atna.
”Fra Atna Stasjon vil man i de fl este tilfeller ha den mektigste adgang til Ronderne. Man setter over Glomma til garden Atnosen, ved Atnas utløp, hvorfra has gode 3 4/8 mil lang, noenlunde god kjerrevei gjennom Atnedalen til Atnbrua ved Atnsjøens søre ende; godt kvarter på gardene Uti og Brænden. Videre 14/8 mil kjerrevei forbi Næsset til de to Strømbod-garder, på hvilke etter fjellforhold godt kvarter fåes hos snille folk. På Strømboden vil man alltid kunne få flinke førere. Et andet standkvarter, som dog ikke ligger like så bekvemt eller så vakkert til som Strømboden, er den nye Bjørnhulsæter i Musvoldalen. Veien til denne tar av omtrent midtveis mellom Næsset og Strømboden.”
Og ville man til Ronderne eller over fjellet til Gudbrandsdalen fra Folldal, ”har man ridevei like til Atnebroen”.
Samarbeid om næringsutvikling
Østerdalenes turistforening ble etablert i 1926. Foreningens formål var å arbeide for Østerdalene som turiststrøk, for å få trukket det reisende og ferierende publikum til dalene.
Formålet skulle søkes oppnådd blant annet ved å sørge for gode veiforbindelser, bygning av fjellstuer og fiskebuer og ved å arbeide for fiskerienes fremme ved regulerende bestemmelser. Helt i tråd med vår utfordring i 2012!
Reiseruten gjennom Sollia med de forskjellige fjellovergangene ble spådd til å bli en av de mest beferdede i Østerdalene.
Dette poengterte også Aksjonsutvalget for godkjenning av navnet ”Rondevegen” på riksveiene Ringebu-Sollia-Folldal-Hjerkin i 1962. Sollia kommunestyre ga forslaget sin enstemmige støtte. Da hadde navnet vært brukt i tilknytning til markedsføring av distriktets turiststeder siden 1958. Det var bestyrer Arvid Tvete på Venabu fjellstue som var formann i aksjonsutvalget.
Nasjonale turistveger
Etter et prøveprosjekt i 1990-åra i regi av Statens vegvesen med å velge enkelt spesielle strekninger og gi dem status som nasjonal turistvei, kom høsten 2002 turen til å utrede strekningen Enden–Folldal som Nasjonal turistveg Rondane. Et mål for prosjektarbeidet var å skape sterkere binding mellom veien og spesielle kultur- og naturlandskap som kunne danne grunnlaget for spesielle opplevelser. Veien fikk denne statusen høsten 2008, og ble åpne av samferdselsninisteren.
Dermed ble gamle Engebret Brænd (1843–1941) sannspådd da han i 1920 i et brev til Sollia kommune påpekte at automobilen med tida ville bli turistenes viktigste transportmiddel gjennom Sollia, og at det å betjene turistene kanskje ville bli bygdas viktigste næringsvei.
Utbygging av bilvei måtte bli en viktig oppgave, mente den omstillingsvillige 77-åringen. Selv kjøpte han bil et par år senere, en Templar – et bilmerke med høy teknisk kvalitet og bygd for fart. Til Norge kom det 27 eksemplarer av i alt ca. 4000 produserte.
Utfordringer i lokal næringsutvikling
Utvikling av et bærekraftig næringsliv er utfordrende over alt. Men det er mer utfordrende i et distrikt som Sollia enn i mer sentrale strøk. Vi ønsker at ungdommen skal komme tilbake etter endt utdannelse. Da må det være tilbud om attraktive arbeidsplasser for begge parter i et samlivsforhold. Statlige arbeidsplasser forsvinner fra distriktene. I Sollia var det for 50 år siden minst 20 familier som hadde sin inntekt fra statlige virksomheter. Av dem er ingen igjen i dag. Mottaket for asylsøkende forsvant med et administrativt vedtak.
Forskningsmidler må komme distriktene til gode
Vi ber Statens representanter huske at praktisk talt all grunnlagsforskning som ble gjort forut for opprettelsen av Rondane nasjonalpark ble gjort med utgangspunkt i Det Norske Videnskapsakademis gård Sørnesset her i Sollia. I dag er statlige forskningsmidler i praksis bundet i søknadsbaserte prosjekter og forskningsprogrammer styrt av Forskningsrådet. Frie forskninsgmidler finnes knapt. Sørnesset gror igjen både bokstavelig talt og i overført betydning. Det er vår utfordring til den rødgrønne og distriktsvennlige regjeringen å ta denne utfordringen med løsning i kommende budsjetter.
Med de to vernede naturperlene i tillegg til flere mindre, men spesielle naturreservater, har friluftsfolk et førsteklasses reisemål. Kulturlandskapet er særpreget og opprinnelig. Bygningene som frister er fra barokkirken i Sollia til gruvesenteret på Folldal, foruten vakre gardsanlegg som her på Amperhaugen nå også smykket med sin Olavsrose.
Altså: noe for enhver smak, og et godt utgangspunkt for videre utvikling.
Idérike gründere – kapitalfattige distrikter
Olavsrosa er i dag tildelt en mangesysler. En mangesysler har gjerne flere ideer enn det er tid og kapital til å utvikle til bærekraftige virksomheter. Mangesyslerier har vært nødvendig gjennom generasjoner bakover her i fjellbygda – gamle Engebret på 77 var fortsatt i nyskapings- og omstillingsmodus – av gammel vane.
Idérikdom har vært nødvendig for å omstille seg og finne nye næringer. Nå er utfordringen for innbyggerne langs Nasjonal turistveg Rondane å gjøre dette til sitt merke: omstilling og nyskapning med sikte på reiseliv. Men reiseliv uten et levende samfunn ellers der naturen brukes bærekraftig, men lønnsomt vil alltid være attraktivt for reisende.
Og kanskje er det denne kombinasjonen som Sollia preges av gjennom hele sin 300-årige bosettingshistorie at ideer og impulser utenfra, nøktern og bærekraftig virksomhet med utgangspunkt i naturgrunnlaget har gitt en levende bygd.
Men akillesen nå er at Sollia som så mange andre distrikter mangler to viktige faktorer.
Bygda har for lite disponibel kapital og
mangler byråkratisk kraft til å hamle opp med alle kravene som stilles fra sentrale myndigheter.
