Norsk institutt for naturforskning (NINA) har analysert kjøttprøver fra villrein, hjort og elg, felt under ordinær jakt i 2010, for innhold av radiocesium (137Cs), .

Villren fra Sølenkletten har tidlig "scoret høgt" i slike målinger.
NINA har imidlertid ikke tatt målinger på dyr fra Sølenkletten eller Rondane Sør. Likevel er rapporten nteressant og relevant for oss.
Hele rapporten kan du les her 

– Resultatene, målt som Becquerell per kilo kjøtt, viser store regionale forskjeller. De høyeste nivåene er målt i de områdene som fikk de største nedfallsmengdene etter ulykken i 1986, sier forsker Vebjørn Veiberg i NINA.

Hos villrein ble de høyeste nivåene funnet i nordlige deler av Rondane og på Dovrefjell. For hjort og elg ble de høyeste nivåene målt i henholdsvis Oppland og Vest-Agder.

Det er likevel lite å frykte for landets storviltjegere og andre konsumenter av storviltkjøtt. Statens stråleverns anbefalte grenseverdi for årlig strålingsdose fra mat, ligger langt over det nivået som kan forventes nådd gjennom normalt inntak av viltkjøtt.

Rådyr inkluderes

Nye prøver fra villrein, hjort og elg skal samles inn i løpet av jakta i høst. I tillegg er planen å inkludere prøver også fra rådyr.

– Det er viktig å kartlegge situasjonen for alle våre viktigste matviltarter. Årlig skytes og konsumeres i overkant av 100.000 hjortevilt i Norge, og for mange familier er viltkjøtt den viktigste kilden til rødt kjøtt. Det er derfor naturlig at vi ønsker å kartlegge potensielt uheldige forhold knyttet til denne matkilden, sier Veiberg.

Årlige målinger

Nivået av radiocesium i en rekke beitevekster har også blitt analysert, og for noen vekster og innsamlingslokaliteter finnes årlige målinger helt tilbake til utslippsåret (1986).

– De første årene etter ulykken avtok stålingsverdiene raskt. De siste 15 årene har reduksjonen derimot vært moderat. Dette skyldtes mest sannsynlig at noe av nedfallet festet seg på vekstenes overflate. Over årene har dette blitt vasket bort og spredt, forklarer Veiberg.

Lang nedbrytingstid

– Innholdet av radiocesium som vi måler i dag stammer derimot fra resirkulert strøfall og har blitt tatt opp via røttene. Den moderate reduksjonen i strålingsverdier de senere årene er et uttrykk for en effektiv resirkulering av plantenes mineralnæring. Den videre reduksjonen er derfor avhengig av stoffets egen nedbrytingstid, sier Veiberg.

Halveringstiden for radiocesium er 30 år.