Årets Fossedager  vil markere 75 år  siden overfallet på Norge, 5 års motstandskamp og 70 år med fred -. Vi vil og  sette ord på  forsoning.
Som en opptakt til dette publiserer vi denne artikkelen som Arne Espelund har skrevet for sollia.net
Begge Arnes brødre var innvolvert i motstansarbeidet under den 2.verdenskrig og den ene ble sendt til tysk konsentrasjonsleir.
Etter krigen ble Arne Espelund selv sendt til Tyskland som del av Tysklandsbrigaden. Han ble senere gift tysk.
Solliværingene kjenner Espelund som en sann Sollia-venn, en av landets fremste til å å folkligjøre og beskrive Norges 3 perioder med jernframstilling i våre utamarksområder. Han er fortsatt en aktiv samfunnsdebattant vår gode professor erit. ved NTNU og mottaker av Foseprisen i 2013. 

 

Forsoning.   Ordet er et av mange vi har hentet fra plattysk rundt middelalderslutt, men det har ikke sammenheng med sønn = Sohn på tysk, derimot med Sühne.   Kanskje det svarer til grid på norrønt, i alle fall er det noe mer enn tilgivelse. Etter andre verdenskrig kom grupper av tyske ungdommer i rammen til  «Operation Sühne» til Trondheim for å uttrykke at de var lei seg for forbrytelser begått av landsmenn.  Kanskje vi kan  anse dette som en botsgang, for å trekke inn  et begrep innen kirken. 

Jeg synes at forsoning er et vakkert uttrykk for det har en tosidighet.   To parter som er i strid ofrer begge noe for å skape tillit, kanskje også tilby noe. Dermed er det noe mer enn tilgivelse, der den ene part underkaster seg den andre.  For meg er situasjonen i 1905 et godt eksempel på forsoning,  mellom Norge og Sverige.   Vi hadde «trefninger» på grensa,  men kloke statsmenn på begge sider sørget for at våpnene ble lagt ned. I Finland spilte statsminister Kekkonen en pragmatisk rollei forholdet  til Sovjetunionen etter vinterkrigen.  Tenk om de ulike republikkene i Jugoslavia hadde oppført seg på samme måte først på 90-tallet.    Det ble en indre borgerkrig  med tusenvis av dødsofre.  Landet trenger desperat forsoning mellom serbere, kroater, muslimer m.fl., som taler samme språk og deler mange tradisjoner. Men etter alle blodige oppgjør er det ikke lett å skape forsoning. Håpet er at en ny generasjon skal bidra til forsoning.  Det er heldigvis mange ungdommer som distanserer seg fra 90-tallets grusomheter ved å kalle handlingene «de gamles krig». 

For oss i Norge er forsoning noe vi trenger mellom majoriteten og eks-nazister,  kvinner som fikk en tysk kjæreste og deres barn,  rom-folk (tatere), rusmiddelbrukere  og andre «avvikere».  Knapt noe annet land gikk så langt i fordømmelse og definerte medlemskap i NS for landssvik, fulgt av dom og fengselsopphold.  Vi skal ikke nøle med å fordømme voldshandlinger,  men vi bør vite at det blant NS-medlemmene  også fantes idealister.  Ganske mange nordmenn var f.eks. venner av Finland, som jo med en mektig og farlig  nabo i Sovjetunionen søkte kontakt med  den tyske verden.

Holdningen til rom-folk, som ofte opptrer som tiggere,  sier mye om hvor langt toleransen strekker seg.  I min hjemby Trondheim  kan en på en tur  gjennom byen kanskje møte fem tiggere, som ber om en slant.  Jeg takker politiet for at de ikke gjør tigginga til et problem.   Jeg vil gå lengre og si at tiggerne kanskje bidrar positivt ved å fortelle at det fins fattigdom.  Viktig aller mest for barn, som ellers kan  få inntrykk av at vi alle er som Hvermannsen:  velsituerte og velnærte.

Våre samer var lenge en utsatt gruppe, med tvangsopplæring i norsk og forbud mot å snakke samisk i skolen. Det er en lykke for Norge som land at de på 2000-tallet fikk sitt sameting og økt interesse for sine tradisjoner og for det samiske språket.  Det paradoksale er at Alta-saken,  som samene tapte, ser ut til å ha skapt forståelse for samisk egenart og rettigheter.  I dag har kanskje samene fått tilbake sjølrespekt.  Jeg håper at våre »reisende» også får oppreising etter mange år med indoktrinering, tvangssterilisering og plassering av småbarn i institusjoner.

Heldigvis hender det at storsamfunnet viser storsinn ved å be om tilgivelse for gamle synder.

Skal verden bli et bedre sted å leve trengs forsoning på alle plan.  I stedet er det ofte det motsatte som skjer, nemlig ønsket om hevn.  Det fører bare til en opptrapping av konflikter, mens forsoning bidrar til at de bir bilagt.    

 Arne. espelund @outlook.com