Bakgrunn for valget av temaet

"Historien om tømmerfløting i Hira, Setninga og Atna"

 

 

Atnavassdraget  har en spennende historie som fløtningselv gjennom litt over 350 år.

 

Aktualiteten er til stede. Det er omkring 300 år siden den første fløtinga fant sted fra Atnsjøen, det er 200 år siden dammen ble utbedret for å sikre fløting av stordrifter bl.a. fra Stor-Grytdalen og Atnelien - kanskje også Nord-Atndalen, det er 100 år siden den nåværende fløtningsdammen ble innviet.

 

Fløtingens historie kan fortelle at tømmerdriftene har vært den kanskje viktigste næringen i Sollia gjennom flere århundrer. Den ga arbeidsinntekter til folk flest og sikret en relativt stabil økonomisk ramme for hele solliasamfunnet - og rammene svingte i takt med internasjonale forhold og konjunkturer.

 

Oppgaven for fløterne i Setninga var å få tømmeret ut før atnafløterne kom til Storbekkmoen - det var en hovedstasjon på vei til Atna - grendenavnet var ikke kommet på mote i fløternes terminologi. Tilsvarende var oppgaven for fløterne i Hira å få tømmeret ut før atnafløterne kom til Hiroset. Og atnafløterne fløtte av og til om kapp med fløterne i Glomma for ikke å bli for sene til Atnosen. Skjedde det måtte atnafløterne fløte etter i Glomma til de nådde igjen. Da var det lange dager og høyt tempo på bakenden.

 

Mange spør om det var farlig å fløte, og det var det jo, men alt-i-alt var det få som skadde seg eller i verste fall druknet. De kan vi hedre med en minneplate ved Fossehuset neste år.

 

Svært få av "gamlekara" kunne svømme, men mange av dem hadde greid seg uten i 50 år med arbeid i til dels frådende og vårkåt elv. Det gjaldt å holde bena på bunnen!

 

Arbeidsmetodene var nedarvet gjennom generasjoner og vi som i sin tid var med som ferske nybegynnere lærte å forstå tømmeret, både som mengde og individuelle stokker, utnytte vannet, skjønne grunnforhold og stryk, vite om lumske evjer og stygge skjær der tømmeret lett festet seg. Fløterlagene hadde forskjellige oppgaver fra "bakendkara" som stod for sluttrensken til de mobile lagene som ble satt inn der det erfaringsvis ble trøbbel om ikke en forebyggende innsats ble gjort - og så statuslagene av ”lunnekarer" som tok de vanskeligste og farligste oppgaven der tømmerhaugene toppet seg himmelhøyt over vatnet. Båtkarene var de som skulle sikre at ikke liv gikk tapt i farlige situasjoner. Å være "båtkar" i en flomstor Atna full av gyllent tømmer var ikke for hvem som helst.

 

Som all historie er dette også viktig. Tømmerfløting var knyttet til skogen, og dette er del av både vår lokale historie og norgeshistorien. Atnbrufossen vannbruksmuseum er et museum for blant annet fløting, som sådant kanskje av de eldste i Norge. Nå begynner andre vassdrag å løfte fram fløtingen, lokalt ser vi det både i Trysil og Osen. Fetsund lenser, fløtningsmuseet på Labro ved Numedalslågen er andre. Flere steder snakker man om det.

 

Langs våre tre vassdrag – Atna, Setninga, Hira – bør det utformes informasjonsplakater knyttet til fløtingens særegne historie. Til dette trengs det midler, sier medlem i programkomiteen Jo Øvergård.

- Her vil Informasjonsplakater tilføre reiselivsnæringen et nytt opplevelsesnivå for både fiskere og turgåere, og det vil bidra til at alle som bor langs vassdragene utvider sin egen historie og identitet.

B.B.