Fløterminner
Publisert 27.05.2013 06:00
Det høy vannstand i Atna nå om dagen, faktisk høyere enn det som passet for å drive fløting. Til det hadde fellesfløtingsforeningen dammen vad Atnbrua til hjelp. Men når tilsiget var så stort som nå om dagen, måtte en stor del av dammen stå åpen for at ikke grensemerket for høyeste damnivå nederst i jordet på Nordre Nesset skulle overflømmes.
Finstadskjærene. Dette er det øverste av de beryktede Finstadskjærene. Atkomsten var med stol i strengen som gikk fra Utis Finstadteig og ut på skjæret. Her kunne et fløterlag få i oppdrag å prøve å hindre at det la seg lunne, men som regel kom det en lunne både her og på skjærene lenger nede, ut for Søre Finstads jorde. Begge lunnene kunne være store, men som regel var lunnen på det nedre skjæret større og farligere enn lunnen på dette øvre skjæret. Så lenge arbeide gikk ut på å hindre at det la seg en lunne, kunne fløterne bruke stolen som hang i strengen mellom bukken på land og bukken ute på skjæret. Men når lunnekarene arbeidet for å få lunnen til å løsne og gå, lå båtkara med fløterbåten bakerst på lunnen for å ta i mot lunnkara når de kom gående på tømmerlunnen.
Denne bukken på det nørdste Finstadskjæret ble brukt for å komme ut på skjæret der det hvert år la seg en lunne. For å få lunnen til å løsne og gå, arbeidet lunnekarene oppe på, eller nærmest inne i, selve lunnen for å finne stokkene som bandt den. Når lunnen gikk, og her kunne den gå fort, gjaldt det å komme seg bakerst på lunnen der båtkara lå og ventet med fløterbåten. Det nyttet ikke å basere seg på strengen med stol for å komme i land igjen ettersom den lå foran lunnen.
B.B.
