Vi er fortsatt på Utisetra i Stor-Grytdalen. Temaet denne gangen er fjøsstellet. Beskrivelsen herfra kan godt sies å være generell for fjøsstellet på setra. 

I riktig gamle dager var det tre melkinger i døgnet, men det var arbeidskrevende og begrenset dessuten lengden på reksteren hos dyra. Når det ble vanlig å begrense seg til to melkinger, vet vi ikke.

 

Insektplagen gjorde at det fra tid til annen kunne være en prøvelse å melke. Budeia brukte en liten fjøskrakk å sitte på og holdt bøtta mellom knærne. Når hun satt og melket, ville kurompa slå henne over skuldrene hvis hun ikke enten selv holdt den mellom bøttekanten og det ene kneet eller hadde gjetergutten til å holde den. Når bøtta var full eller før budeia flyttet seg til ei ny ku, ble bøtta tømt over i melkesilen som hvilte på kanten av en bøtte eller et større melkespann. En god hjelper til å holde fluemengden i fjøset nede, var linerlene. De hadde årvisst rede i og ved fjøset, og fant mye av insektføden innomhus. De forlot setra omtrent på samme tid som budeia og buskapen dro fram i bygda igjen om høsten.

 

På godværsdager kunne budeia gjennom fjøsdøra følge med på hvordan det vakre morgenlyset spilte i sjatteringene av grønt i Vestlia, og utover ettersommeren endog se solrenningen og det rosa skjæret som la seg over Vola. Så hun mot Sølenkletten, kunne hun om morgenen følge hvordan grensen for det fulle dagslyset flyttet seg nedover fjellsida.

 

Om morgenen var dyra lystne på komme ut og avgårde for finne seg godt saftig gras, enten alene eller med gjeter. Budeia hadde et etterarbeid med å renske båsene og pynte (= fjerne kumøkka) fjøsgolvet. Seterfjøset på Utisetra har møkkglugge på tverrveggen.

B.B.