Eilif Dahl (1916-93) var oslogutten som ble motstandsmann, botaniker og politiker.

Som botaniker er Eilif Dahl mest kjent som plantegeograf og økolog. Han skrev sin hovedfagsoppgave om lav på Sørvest-Grønland (1942) og sin avhandling til doktorgraden (1957) om vegetasjonen i Rondane. Han tok i bruk kjemi som hjelpemiddel til å bestemme lavarter, et pionerarbeid som ble videreført av hans elev Hildur Krogh. Han introduserte det vitenskapelige økologibegrepet allerede i 60-årene, lenge før ordet økologi ble moteord, og var sterkt engasjert i miljødebatten hvor han var pådriver og inspirator for miljøvernbevegelsen i 1970-åra. Eilif Dahl var kjent for sitt sterke forsvar for overvintringshypotesen, dvs. den ideen at enkelte plantearter overlevde siste istid på nunatakker, dvs. fjelltopper som stakk opp over isbreene.

Som mange andre fikk Dahl sin karriere avbrutt på grunn av den annen verdenskrig, særlig fordi han engasjerte seg i motstandsarbeidet i etteretningsorganisasjonen XU hvor for øvrig Edvard K. Barth også var i en ledende rolle. Eilif måtte flykte, først til Sverige der han 1943 ble sekretær ved den norske ambassaden. Senere (1944–45) var han i London ved Forsvarets overkommando. Han var liaisonoffiser for de allierte styrkene i Norge ved frigjøringen, og resten av 1945 løytnant ved Allied Forces.

Etter krigen ble han først stipendiat ved Universitetet i Oslo (1946-1950). Deretter var han to år British Council-stipendiat i i Cambridge og 1953 var han med amerikansk statsstipendium ved Yale University og University of Michigan i USA. Han ble deretter stipendiat ved Norges Landbrukshøgskole, Ås 1953-1958, senere dosent i botanikk (1958) og professor (1965) samme sted. Gjennom det internasjonale forskningsprogrammet IBP (1968-1974) startet han opp vegetasjonskartleggingen her i landet og under Nordisk ministerråd var han med på å utarbeide en naturgeografisk regioninndeling av Norden, noe som blant annet la grunnlag for konkrete tiltak for å få vernet et representativt utvalg av Nordens mange naturtyper. På 1970-tallet deltok han i Europarådets vegetasjonskartlegging av Europas naturlige vegetasjon. Dahl skjønte tidlig hvilke store endringer som ville komme i det norske landskapet på grunn av endrede driftsformer i landbruket, og han var opptatt av de konsekvensene som gjengroing av de lysåpne biotopene i kulturlandskapet ville få for det biologiske mangfold. I dag ser vi dette særlig godt rundt setergrendene som på hans tid lå lyst og åpent i landskapet

Som landsstyremedlem i Arbeiderpartiet 1965–77 kom han sammen med sin elev, kollega og venn Olav Gjærevoll til å få stor betydning for utformingen av en mer økologisk samfunnspolitikk her i landet, selv om han ikke bekledde noen rikspolitiske verv. Eilif Dahl var en samfunnsengasjert person som deltok så vel i lokalpolitikk, som medlem av kommunestyret i Ås i flere perioder, som i internasjonale spørsmål. Han var blant annet med i Rådet for Norsk utviklingshjelp 1963–82 og  formann i styret for Norsk utenrikspolitisk Institutt 1978–86. Han hadde flere utmerkelser, spesielt for sin krigsinnsats, og var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1959. Eilif Dahl var en av de sentrale forskerne som i 1940- og 50-åra arbeidet med utgangspunkt på Sør-Nesset og det unike forskningsmiljøet der.

Nå får det grundige arbeidet som Eilif Dahl gjorde i Rondane ny betydning som pålitelige referansedata for ulike miljøfaktorer som artenes voksegrense, pH, temperatur, fuktighet, lysforhold og jordnitrogen. De opptil 70 år gamle dataene for 440 prøver med nøyaktig stedfesting og beskrivelse er nå blant vitenskapens eldste dataserier for sammenlignende undersøkelser og slik svært verdifulle som referanseverdier. For eksempel vokser multe nå 96 m høyere mot fjellet enn i 1952, mens krekling bare vokser 28 høydemetere høyere. Dahl engasjerte seg sterkt i problemene omkring sur nedbør og var blant annet tilbake i Rondane i 1984 og gjorde målinger på nøyaktig de samme stedene som tidligere, og kunne slå fast at en betydelig forsuring av jordsmonnet hadde funnet sted.

Eilif Dahl var et oppkomme av ideer, en glimrende foreleser og var med sitt utadvendte, glade vesen en stor inspirator for sine studenter og venner.

 Utvalgt litteratur

1947 - Biogeografi, systematikk og utviklingslære. - Naturen 71: 36-50.

 1947 - Litt om forholdene under og etter den siste istid i Norge. - Naturen 71: 232-252.

 1950 – Studies in the macrolichen Flora of South East Greenland. – 175 s.

 1951 – On the relation between summer temperature and the distribution of alpine vascular plants in the lowlands of Fennoscandia.- Oikos 3: 22-52.

 1952 - Rondanes plantedekke. (Foredrag, kort ref.). - Arb. Norske vidensk. akad. Oslo 1951. 11.

 1957 - Rondane, Mountain vegetation in South Norway and its relation to the environment. – Skr.. Norske vitensk.- akad. i Oslo. Mat.-Naturv. kl. 1956. Nr. 3. 374 s, kart. (Dr.avh.)

(1958 - Amfiatlantiske planter – Blyttia 16: 93-121.)

 

1959 - Om sambandet mellom temperatur, ånding og vekst hos gran (Picea abies) Karst. (Sm. m. Elias Mork). - Medd. Norske skogforsøksv. 16: 81-93.

 

1959 - Botaniske hjelpemidler ved vurdering av fjellbeiter. - Norsk tidsskr. jordskifte og landmåling 24: 231-241.