Egenavlet tobakk
Tobakksdyrking i SolliaKostholdet under siste krig er en studie i armod og fantasi og et barometer på store forskjeller i befolkningen. Hvordan ville Norge sett ut uten husmødrenes utrettelige innsats?
Rasjoneringen ble innført gradvis. Allerede per 9. april 1940, ved den tyske okkupasjonen, hadde norske forsyningsmyndigheter innført rasjonering på matmel, sukker og kaffe. I Norge hadde vi fortsatt mange varer okkupantene ikke hadde sett på lenge. Der er mange fortellinger om fetthungrige tyske soldater som tømte butikker for matvarer, drakk fløte og spiste melkesjokolade med smør på.
Fra 1940 og fram til 1942 forsvant den ene varen etter den andre fra markedet og ble rasjonert. I 1940 kom det rasjonering på importerte matvarer, brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup og kaffeerstatning. I 1941 ble kjøtt, flesk, egg, melk og melkeprodukter rasjonert. Sommeren 1942 ble rasjoneringen utvidet til å gjelde poteter og alle slags grønnsaker, som da nesten var forsvunnet fra markedet. Høsten 1942 ble praktisk talt alle varere rasjonert og bare kunne kjøpes med klipping av merker fra rasjoneringskortene. Den siste matvaren som ble regulert var fisk, i november 1943. Året 1943 er blitt kalt det "grå" året. Til gjengjeld blomstret folks fantasi og kreativitet for fullt.
Det var for alvor fra 1942-43 at folks oppfinnsomhet slo ut. Det norske kostholdet ble sikret for det første gjennom systematiske offentlige anstrengelser - rasjonering og reguleringer. Det kom også store varemengder gjennom import fra Tyskland. Danskehjelp og svenskehjelp ga viktige bidrag til kosten. Men det viktigste var spontan, lokal og utrettelig egen matproduksjon, og at maten fant andre veier enn de vanlige – gaver, bytting, ulovlig jakt, illegal omsetning og svartebørshandel ble alterativer som NS-myndighetene ikke lett kunne ha oversikt over.
Uten det private, folkelige initiativ i okkupasjonsårene hadde utvilsomt folkehelsen lidd en helt annen og verre skjebne. I Sollia og bygde-Norge ellers utvidet gårdsbrukerne potetarealet, mest på bekostning av eng. Småkårsfolk, kommune- og industriarbeidere på bygdene dyrket også opp jord, haver og alle slags egnede grønne flekker. I byenes villastrøk holdt folk gris og plukket blekker og annen plantenæring til dem. Selv på gammel slåttemark i Vuludalen ble det dyrket potet, uregistrert.
Familier summerte rasjoneringsmerker og stod i kø. Husmødrene var køståer nr.1. Mannen dominerte kun i to typer kø - foran tobakksforretningen og foran Vinmonopolets utsalg. Menn fikk for øvrig dobbelt så stor tobakksrasjon som kvinner. Tobakkskort ble gitt til menn født før 1/1 1924 og til kvinner født før 1/1 1921 dersom det kunne bevidnes at de hadde vært faste tobakksbrukere. Ingen snakket om diskriminerende regler.Tusener begynte å røke, rasjonene måtte da tas ut! Dessuten var tobakk og tobakksmerker et gullkantet byttemiddel. Tobakk, brennevin og flesk var hard valuta i okkupasjonsåra. Norge har aldri hatt så mange registrerte storrøykere som under okkupasjonen. Hele to millioner mennesker var berettiget til tobakk, i alt ble det utdelt 1 070 000 rasjoneringskort.
Mange prøvde å dyrke egen tobakk – også i Sollia. Det fortelles at enkelte menn for første gang viste interesse for potteplanter. Det var dem som med største omhu grov bed og bygde dyrkningsbenker med tildekkingsmulighet når frostnettene meldte seg. Tobakksplanten må være en robust vekst, for det ble større og mindre avlinger. Noen prøvde å gå cubanerne i næringen med egen gjæring, sausing og rulling av sigarer. Andre høstet og tørket avlingen omhyggelig og sendte den for framstilling av røketobakk hos nye servicebedrifter som påstod seg kunsten å forvandle de tørre og sprø bladene til den herligste røketobakk.
Men egenavlet tobakk ble bare en dårlig erstatning. Derfor var det en gåte når det av og til fantes engesk røketobakk og sigaretter i bygda. Lå det en igjenglemt sneip på et askebeger, forsvant den kjapt i lomma til en med hunger for ekte tobakk. Etter julefeiringen som Grebefolkene hadde på Amperhaugen 1944, lå det sneiper igjen på tunet. De ble oversett av ns-ordføreren som gikk med vedden for nabokona som da var igjen alene på gården. Kanskje det var de eneste sneipene som ikke omhyggelig ble plukket opp i de dager.
På bildet ser vi veltørkede tobakksblad fra egen avl, trolig sommeren 1944. De er oppbevart til nå. Kanskje kan de inngå i en gjenstandsbase med hverdagsting fra okkupasjonstida. Det blir neppe aktuelt med noen storproduksjon i Sollia, men de kan minne oss om at matdyrkingen kan bli en kunst vi alle må ofre en større omtanke hvis eller når klimaet vil kreve større menneskelig innsats og omsorg for det som skal vokse. Slik sett bør ikke erfaringene fra tidligere gå i glemmeboka.
