Edvin på en onsdag:
Sollia.net fortsetter her en serie om turismen på østsida av Rondane. Den er hentet fra et foredrag som Edvin Finstad holdt under kulturvandringa på fredag under fjorårets Fossedager.


Del 2: Seterbruk og turisme

På slutten av 1700-tallet og utover mot 1800-tallet vokste tallet på folk og gårder mye i Gudbrandsdalen, og folkene der så østover for å utnytte fjellbeitene. Folk var ikke redde for avstander, og de fant meget gode beitemarker nordover i Musvoldalen. Under Musvola lå det fra gammel tid ei kvilbu. Den var nødvendig for gudbrandsdølene på deres vei nordover mot Røros allerede på 1600-tallet. Musvolsetra ble anlagt av gårder i Fron, med et fjøs og et sel på en liten voll der hestene kunne beite under kløvtransport sommers tid. Bjørnhollia ble anlagt av  gårder i Sel. Egentlig het den Bjørn-ur-lia. Den tredje setra i Musvoldalen er Gammelsetra, som også tok i mot turister i sin tid.

Men det var ikke bare beitet som fristet. Fisken i Atnsjøen ble også en del av kostholdet, og Buvolden (bildet) ble anlagt av garder i Fron. Denne plassen tvers over sjøen her ble senere Fagervoll. Disse tre setergrendene og fiskevollen ved sjøen ble senere, tidlig på 1900-tallet, sentrale plasser i utviklingen av turismen i Rondane. Jeg kommer tilbake til det.

De av dere som er spesielt interessert i seterdrift og beitebruk, kan finne stoff om det på et nettsted som heter Selhistorie.no. Der finnes det blant annet ei fornøyelig historie om ei kjempestor oksedrift med over 400 okser på beite i Musvoldalen. Kuene på Hamnsetra i Voldalen lenger sør i fjellet kom en dag for langt nordover og oksene ble skikkelig interesserte. En ung gjetergutt med en lang bjørkepåk klarte å skille kuene fra oksene, og fikk dem tilbake til setra. Men en diger okse fulgte etter hele veien og gutten holdt den på en påklengdes avstand. Oksen slo seg til ved setra om natta. Dagen etter drev gjetergutten oksen helt til slakteriet på Otta med den samme bjørkepåken som eneste hjelpemiddel.

Jegere har brukt Rondane til alle tider. Mange forskere har fulgt jegernes spor i Rondane, og et stort antall fangstanlegg er kartlagt. Sonja og Edvard K. Barth (bildet), som bodde her i grenda, gjorde en kjempejobb med kartlegging. Reinfangsten var nok viktigst, men det ble også fanget mye rype i snare. I liene ned mot Atnsjøen og Atna var det elg i skogen.

Det var nok mange jegere blant de første som tok fjellet i bruk. Men mange kom nok for å finne nye opplevelser og få den følelsen av frihet som fjellet gir. Mot slutten av 1800-tallet ble det også moderne blant mange byfolk å dra til fjells. Vi fikk Ibsens skuespill om Per Gynt som bygger på historien om en frøning som streifet rundt i disse fjellene – han hadde for øvrig fiskebu på Buvollen på andre siden av sjøen, vi fikk Griegs trollmusikk og Sohlbergs maleri. Rondane ble kjent både i Norge og i utlandet. Det vitenskaplige miljøet som bygdes opp på Sør-Nesset bidro også sterkt til å trekke turister til Rondane. Det naturlige utgangspunktet for de fleste var Nordre Brænd ved Atnbrua og Nordre Nesset her i grenda.

Innledningen kan du lese her.
Del 1: Om  trygghet og frihet kan du lese her

H.S.