Edvard K. Barth – Rondanekjenneren framfor noen
Zoologen, friluftsmannen og fuglefotografen Edvard K. Barth (1913-96) var gjennom sine mange lysbildeforedrag, bøker, avis- og tidsskriftartikler en av etterkrigstidens viktigste formidlere av kunnskap om dyreliv og naturforvaltning.
Han ble født i Trondheim, men som 7-åring flyttet han og familien til Kristiansand hvor han tok examen artium. Deretter begynte han realfagstudiet ved Universitetet i Oslo og ble cand.real. 1941. I hovedfagsoppgaven tok han for seg forplantningsforhold og rugetemperatur hos en del vill fugl og brukte apparatur som han selv hadde utviklet. 1968 tok han doktorgraden på rase og artsdannelse hos måkene rundt Nordkalotten.
Barth ble som mange av sine jevnaldrende sterkt provosert av angrepet på Norge i 1940. Han kom i august 1941 med i den militære etterretningsorganisasjonen XU og ble ansvarlig for organisasjonen i Møre og Romsdal. Det var til etterretningsarbeid han i 1942 engasjerte biologen Sven Sømme (egen artikkel) som han kjente fra opphold på Sørnesset i forbindelse med fiskeundersøkelser i Atnavassdraget. I mai 1944 ble Barth kalt til Stockholm for å ordne opp i visse vanskeligheter som var oppstått der. Han arbeidet da ved det norske militærkontoret der (Mi II) som XU-sjef for Sør-Norge. I egenskap av sjef måtte han nekte utført en svært risikabel operasjon i Oslo. Den unge nesoddenjenta Sonja Skoklefall, som hadde trent lenge på oppgaven, ble rasende på lederen og ga uttrykk for det. Hun hadde måttet flykte til Stockholm på grunn av illegalt arbeid. Edvard og Sonja ble gift etter krigen og hadde et langt forskningsliv sammen.
Hos Edvard Barth var liv og yrkeskarriere vevd tett sammen. Han var friluftsmann og ble bergtatt av Rondane allerede tidlig i tjueåra da han sammen med vennen Thor Heyerdahl gikk gjennom Rondane på posetur i 1934. Han var en av studentene i professor Kristine Bonnevies befaring og ekskursjon til Sørnesset forsommeren 1935, da hun på vegne av Videnskapsakademiet tok eiendommen i bruk. Videnskapsakademiet arvet den ved testamentarisk gave fra døtrene til professor Cato Maximillian Guldberg som hadde kjøpt gården i midten av 1880-åra.
Foruten Kristine Bonnevie selv, var amanuensis Gudrun Ruud fra Zoologisk laboratorium med som hjelpelærer. Vitenskapelig assistent Per Høst var med som erfaren feltzoolog. Dessuten var cand.mag. Yngvar Hagen (egen artikkel) med som medhjelper under feltarbeide, også han allerede en dyktig feltzoolog.
Studentene var Thoralf Bjanes, Gunnar Skånes, Edvard Barth, Knut Schmidt-Nilsen og Thor Heyerdahl som den yngste i flokken. Alle satte spor etter seg i faglig sammenheng.
Som nygifte flyttet Edvard og Sonja til Sollia, bygde Rondabu og bodde der 1946-54, 970 meter over havet og med en storslått utsikt over Rondane. Det var et spartansk liv, Edvard var hovedforsørger og livnærte seg som frilanser. Da de 1954 flyttet til Oslo, var datter Anne allerede begynt på skolen, og nummer to, Elise, var underveis. Edvard ble forskningsstipendiat ved Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1955, og 1956 ble han konservator, senere førstekonservator, ved Zoologisk museum i Oslo med særlig ansvar for fuglesamlingene. 1981 gikk han av med pensjon, men han fortsatte sitt arbeid med plass på museet. En periode var han også tilknyttet Skogmuseet i Elverum
Barth var zoolog, men først og fremst ornitolog. Friluftsmann som han var, la han merke til de mange spor i naturen etter fangst og jakt i gamle dager. Sammen med sin kone tok han opp dette arbeidet systematisk, og det resulterte i mange publikasjoner. Den siste, om Fangstanlegg for rein, gammel virksomhet og tradisjon i Rondane, kom ut 1996, kort etter hans død, ble sluttført av Sonja.
Mens familien bodde i Sollia var Edvard innvalgt i aktuelle nemder som hadde med jakt, fiske og friluftsliv å gjøre, for eksempel Viltnemnda som ble opprettet etter den nye jaktloven 1951. Hans evne til å formidle faglig kunnskap ga solide frukter i form av større kunnskapsgrunnlag, også teoretisk, i saker som viltnemnda behandlet. Også i kommunestyret kom oppdatert fagkunnskap til nytte. Også de andre forskerne på Sørnesset bidro, for eksempel Leiv Rosseland (egen artikkel) som i 1947 fikk innført nye fiskeregler på grunnlag av mangeårig forskning av fiskens biologi i Atnavassdraget.
Allerede i 1939/40 kan spørsmålet om å gi Rondane en fredningsstatus ha vært oppe i de friluftskretsene Barth var med i: Naturvernforbundet og Den Norske Turistforening. Det konkretiserte seg faglig i samarbeidet og de felles anstrengelsene forskerne Kaare Münster-Strøm, Tore Sund og ham selv gjorde i 1941/42, og som da forelå som forslag om å etablere Rondane nasjonalpark. I 1944 skrev han en artikkel, Trekk fra norsk naturfredningsarbeid, for Sveriges Natur.
Vi ønsker ikke å redusere erkjennelsen av den viktige innsatsen hos den store skaren av friluftsfolk som uegennyttig arbeidet for å sikre viktige områder mot utbygging, ukontrollert bruk og slitasje. Ikke minst var utviklingen av fjellturismen en trussel. Men Sonja og Edvard Barth fortjener å bli nevt som de fremste. Hos dem samlet mange nettverk sine tråder: Forskere som også ble administrative ledere i en rekke faginstitusjoner, poltisk aktive forskere, sentrale tillitsmenn i interesseorganisasjoner som Naturvernforbundet, Norges Jeger og Fiskerforening og ikke minst Den Norske Turistforening. Trådene ble spunnet sammen til et stadig sterkere rep som til slutt, i 1962, kunne dra naturfredningen i havn som Rondane nasjonalpark
I tillegg til de mange populærvitenskapelige artiklene har han skrevet bøkene Måkeskrik – en fagbok for barn, Fokstumyra og Rondane, alle rikt illustrert med hans egne fotografier. Allerede som 14-åring hadde han begynt med fuglefotografering, og han ble snart en meget dyktig naturfotograf og en av pionerene på dette område i Norge. Hans fotografier, ikke minst av fugl, ble brukt i mange bøker og artikler, bl.a. i Norges Dyreliv og Norges Dyr. De var også i flittig bruk i hans mange foredrag og kåserier. Både under krigen og mens familien levde i Rondane, var fotograferingen og foredragene en viktig inntektskilde for ham. I alt ble det ca. 400 kåserier, fra Oslo til Nord-Trøndelag, de fleste turneforedragene ble først prøvd ut på Jomsborg.
Barth var en flittig skribent og produserte over 280 vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler. Han var også en flittig bidragsyter til aviser, og gjennom sin populærvitenskapelige virksomhet var han en av våre beste formidlere av kunnskap om naturen og om betydningen av en bærekraftig forvaltning av vår fauna. Han var sterkt opptatt av viltstell og rovdyrforvaltning og bidrog til at våre ugler og rovfugler ble totalfredet 1971. Han kom i opposisjon til det offisielle syn, og som medlem av Landsråd for viltstell og jakt 1953–65 hevdet han at primært skulle alle dyr være fredet. Først i jaktloven av 1981 ble dette “speilvendingsprinsippet” innført.
Barth påtok seg mange faglige tillitsverv. Han var redaktør av Fauna norvegica 1979–94, var en av initiativtakerne til stiftelsen av Norsk ornitologisk forening og var styremedlem og senere formann der (1957–72), æresmedlem fra 1982. For sin krigsinnsats fikk han den norske Deltagermedaljen og den danske Pro Dania.
Edvard K. Barth ble tildelt Naturvernprisen i 1975
Et utvalg av hans publikasjoner:
- Måkeskrik, 1947
- Fauna-iaktagelser I Sollia, Hedmark. Fauna 1, 1948
- Norges Dyreliv, bidragsyter tekst og fotos, 1948
- Faunaobservasjoner i Atnasjøfeltet. Sammen med Yngvar Hagen, 1951
- Smågnagere og spissmus ved Rondane i Norge, 1955
- Fugler og pattedyr i Rondanefeltet, 1955
- Reinsdyrgraver i Rondane, 1958
- Fuglelivet i Rondane, 1960
- Geographical variations of mantle colour, body measurements, and egg data in Larus argentatus, L. fuscus, L. canus, and L. marinus, dr.avh., særtrykk fra Nytt Magasin for Zoologi, 1968
- Fokstumyra, 1971
- Rondane, 1971
- Reirtemperaturer og rugevaner. Pionerarbeid i marken 1838–1949 og Femti år som fuglefotograf. Fuglefotografering 1930–ca. 1955, i Norsk Ornitologisk Forenings historie, 1982
- Fangstanlegg for rein, gammel virksomhet og tradisjon i Rondane, Trondheim 1996
