Dramaet på Finstadskjærene

 Vers fra ATNFLØTERNE,

av Gunnar Østerdøl (Edvard Reiersen Fossum, 1859-1938)

 
Han Bjørner var ingen skvetten kar,

men stusleg tykte han nok det var

då han bleiv ståand’ på Finstadskjæret,

og elva voks og steig fort i været.

 

Ho snøgt seg skundade der forbi.

Huf ja, ho var både djup og strid,

og elvebotnen var slette svadet

der nedafor dette gamle vadet.

 

Det var ’kje mykje å lita på

dei tak som skutua kunde få,

og gjekk det glipt så det bar åt stupen

då var dei visse på siste supen.

 

Og lange Morten ved båten stod,

den gongen slapp ein sjå det han lo.

Han sa: ”Me fær berre tru det beste,

men til å lage oss på det verste”

 

Dette forteller i korte glimt om dramaet som gikk for seg på Finstadskjæret for drøye 100 år siden. Barnebarnet til Edvard Reiersen Fossum, Eystein Olav Fossum, vil under vandringen i kulturlandskapet ved Finstad fortelle om den dramatiske fløtingshistorien som fant sted med fare for at fløtere skulle miste livet både uten en redningsdåd og som følge av den. Eystein bygger på bestefarens dikt, opptegnelser og reportasje i den forbindelse, samt muntlige overleveringer.

 











En sommerdag er elva ved Finstad for idyll og regne

BB

 

Bilder: