Som sollia.net har skrevet om tidligere ønsker beitebrukerne og Stor-Elvdal kommune at det kan jaktes på vårsnøen når bjønn i disse dager snart tenker på å vakne opp fra sin vintersøvn. Ikke minst på bakgrunn av et mulig framtidig beitenekt mener Ole Anton Brænd og de andre beitebrukerne i Sollia at det beste forebyggende tiltak er uttak av rovdyr som helt sikkert vil starte som skadegjørere i saueflokkene utpå sommeren. Dette er helt konkret og veldig sannsynlig ettersom et hi er kjent  i nærheten av et viktig utmarksbeiteområde som i de siste sommerene har hatt mange bjørnedrepte sau.
Men Direktoratet for Naturforvaltning (DN)sier nei til å gi felloingstillatelse som forebyggende tiltak  i generelle vendinger: Avslaget er vedlagt nederst på denne nyhetssaken.
Ordfører Sigmund Vestad klager imidlertid på dette og anfører:
Stor-Elvdal kommune registrerer at direktoratet i sin argumentasjon, vurdering og vedtaksordlyd i
denne saken ikke forholder seg til den konkrete søknaden fra kommunen. Avslaget inneholder en
stadfesting av en nærmest dogmatisk holdning til omsøkte virkemiddel, løsrevet fra den
virkeligheten beitebrukerne i angjeldende område lever i. Direktoratet underbygger sitt prinsipielle
syn gjennom generelle faglige vurderinger av virkemiddelets mangel på presisjon, samt bjørners
adferdsmønster om våren. Kommunens anmodning om at DNA-analyser fra en bjørn skremt ut av
sitt vinterhi nord for Atnglupen i Rendalen kommune sammeholdes med DNA fra skadevoldende
bjørn(er) i området, er ikke vurdert.
Stor-Elvdal kommune etterlyser en konkret vurdering av skadesituasjon og virkemiddelbruk,
relatert til vår søknad om uttak av bjørn i Atndalen. Som nevnt er dette et område som i
forvaltningsplanen for rovvilt i Hedmark er et prioritert beiteområde. Selve kjernen i dagens
rovviltforvaltning er en geografisk differensiering basert på en avveining av de kryssende hensyn
som skal ivaretas. Det primære virkemiddelet som skal redusere skadeomfanget på sau i slike
prioriterte beiteområder er sagt å være skadefelling. Kommunen har tidligere påpekt hvor lite
effektivt dette virkemiddelet er. I den forbindelse vil vi også vise til rapporten ”Effektivisering av
skadefellingsforsøk på rovvilt i Hedmark”(Fylkesmannen i Hedmark, mars 2010), der det bl.a.
heter:
”Generelt anser arbeidsgruppa at skadefellingsforsøk på barmark er en stor utfordring, og det
vil aldri kunne bli effektivt!”
og
Å øke tilliten til forvaltningen handler også om gi folk et realistisk bilde av hva som kan oppnås,
og å være tydelig på de begrensninger som ligger i tiltaket skadefelling på barmark.”
Ovenstående understreker at det er nødvendig å se på virkemiddelbruken i prioriterte
beiteområder i et mer helhetlig perspektiv enn det direktoratet synes å gjøre. Når de virkemidler
som er gitt å skulle redusere tap av sau til bjørn i Atndalen ikke fungerer, må det vurderes hvilke
ytterligere tiltak som kan iverksettes for å ivareta den differensierte forvaltningsstrategien. Det er i
denne kontekst kommunen opplever at direktoratets vurderinger ikke representerer reell
behandling av søknaden, fordi avslaget praktisk talt ikke relateres til den konkrete situasjonen i
Atndalen. Avslaget kan faktisk mer oppfattes som et rundskriv, og bidrar etter kommunens
oppfatning ikke til å fremme hverken forståelsen for, eller nødvendigheten av, en differensiert
forvaltning. Kommunen viser igjen til den fortvilte situasjonen som beitebrukerne i en årrekke har
opplevd. Tapsoversikten viser resultatet av en mislykket forvaltningspraksis, der tapsreduserende
virkemidler ikke medvirker til en forståelse av at området er prioritert for beitebruk.
Stor-Elvdal kommune kan ikke forstå det annerledes enn at direktoratet her på prinsipielt
grunnlag vekter hensynet til bjørnebestanden tyngre enn hensynet til beitebruken. I seg selv er
dette ikke helt uproblematisk med tanke på områdets status i forvaltningsplanen. Videre er det i
henhold til den kunnskapen en har i dag hannbjørner, og særlig unge hannbjørner, som opererer i
disse områdene. Utbredelsen av binner går svært sakte, noe som gjenspeiles i at en i vårt fylke kun
har noen få kjente binneforekomster helt øst i Trysil. Det savnes derfor en faglig vurdering av
hvilken negativ effekt uttak av hannbjørner i områder langt utenfor kjente binneforekomster har
på bjørnebestanden.
For å redde beitebruken i våre områder er det nødvendig med en rovviltforvaltning som i praksis
gjenspeiler intensjonen om en differensiert forvaltning. Kommunen er derfor mindre opptatt av en
akademisk drøfting om uttak av bjørn på vårsnø er å betrakte som lisensfelling eller skadefelling.
Vi er opptatt av en forvaltning som virker, og som er handlekraftig. Dersom det er vilje i
forvaltningsapparatet til å bidra til reell tapsreduksjon, finnes juridiske hjemler til å bruke uttak av
bjørn på vårsnø som virkemiddel. Kommunen håper på denne viljen.
Avslag _bjørn 2011
Klage på vedtak_bjørn 2011