Betraktninger rundt et ulvespor
Publisert 23.11.2010 08:26
Sporsnøen taler sitt utvetydige språk. Det har gått tapt et liv i solliaskogene. Det blir dermed en opplevelse mindre for turgåere og andre som setter pris på mange spor i nysnøen og spenningen om det blir en observasjon av dyret som satte sporet.
Det er fortsatt svermer av lemen over og under snøen. Ugler, våk og andre krumnebbinger har gode og mette dager.
Ekornet hopper trygt ned på snøen for å oppsøke neste konglefuru – kanskje er maten bedre der! Ekornet lever tryggere nå enn for en mannsalder siden. Da var gråverkspelsen ettertraktet og gode skinn godt betalt. Unggutter og fangstere kappes om å tråle liene etter spor. Og i enden av sporene var det ekorn. Salongrifle og eikenøtt ga minst skade på dyrbare skinn – særlig når kule ble satt igjennom hodet på ekornet. Da ble det ikke hulltrekk hos skinnkramkaren slik som etter hagleskudd. Men måren viser ingen nåde når den først finner sitt røde bytte.
Det vrimler av harespor i solliaskogene nå om dagen. I noen spor kan vi lese at det har fulgt en målrettet rødrev – snorrett kom de på leting etter bytte, og snorrett går de videre når jakten er over og byttet fortært. Så - noen ganger blir de byttedyr selv. Både ørn og ulv kan gjerne forsyne seg med en rødrev når anledningen byr seg. Det gjorde det ikke så langt ulvesporene ble fulgt i helga. Om det var et par ulver eller et ulvepar, vet vi vel ikke før utpå vårparten. Men forskjell i sporstørrelser forteller om mer enn én. Ja, det er mange nok til at ulvehylene mot fullmånen kan lokkes fram nå om dagen.
Sporene forteller om ulv som lørdag hadde ferskfanget hare til frokost. Haren hadde beitet og puslet med sitt da den med ett oppdaget fare. Om det var ørene som brakte lyden av sammenras av rimfrostkrystaller eller synsinntrykk i øyekroken, skal være usagt. Men sikkert er det at den fra sin beiteplass brått satte på sprang. Hopp og tverrkast, sprang i buer og vinkler, ja, den tok i bruk hele sitt repertoar av unnamanøvrer. Men det hele var nytteløst, den bare kjente angstens gjennomborrende trussel – fra gråbeinskyggen like bak. Først i skritt, så i trav og til slutt i kjempelange byks, over 4 m, før kjeften lukket seg over nakken og det hele ble svart. Etterlatenskapene var en liten rose i skogen der ulvene hadde danset rundt med byttet i kjeften, et par ulldotter og noen bloddråper spredt utover – på barmark ville det knapt vært synlig.
Ulven demonstrerte sin fangstevne, den spiste og vandret videre. Ja, en milelang vandring står som spor i snø. En og annen stopp, en pisskvett her og en lort der. Kanskje et glefsmerke i snøen og sporene ved siden av hverandre. Men for det meste bare som ett spor, men gode avtrykk viser at enter er for- og baklabbene av ulik størrelse, eller så har det vær to: 10 cm og 12 cm er en tydelig forskjell.
Og hva som underlig er, det har vært en jerv i nærheten, dagferske spor av den også. Og av gaupe likeså. Altså er de tre storpotedyra på ferde nær hverandre samtidig. Kan det tenkes at noen av dem venter på at ulvene skal gjøre grovarbeidet med en elg eller et reinsdyr?
Den som har ubrukte fridager og tåler et par titalls kuldegrader kan ha store naturopplevelser bare ved å følge spor i vintersnøen.
B.Brænd
