Elva og elvebreddene skulle være tømt for merket tømmer når fløtinga var over. Dette ansvaret hvilte på bakenden. Bakenden var betegnelsen på de to fløterlagene, hver med fire mann, ett lag på hver side av elva. Den ene båten med båtkarer, én ved årene og én ved skøtua, seglet Atna nedover sammen med bakendlagene. Der elva bød på smålunner ute i elva var det gjerne to lunnekarer med i båten for å ta dem.

 

På bakendlaget var det gjerne et par erfarne fløter og et par unggutter. Ikke sjelden var dette en form for seniorteam der eldre fløtere med erfaring for hvor det lett lå igjen stokker lærte opp unge til å bli kjent med elva og til å lære selve fløterarbeidet fra grunnen av. Ikke minst lærte nye fløtere hvor viktig der er å tenke sikkerhet, lære å vade i djupt og stridt vann og bruke fløterhaken på en lett og sikker måte. Det er en kunst å beregne anslaget med haken akkurat så hardt at hakespissen fester seg og tåler hakedraget, men løsner nå tømmerstokken skal frigjøres til vannets krefter.

 

Bakenden gikk elvelangs hver eneste meter fra Ytterhølen under Atnfossen til åmøtet med Glomma ved Atneosen. Fløtinga var ikke ferdig før den siste stokken nådde Glomma.