Atnsjøfiskens genetiske variasjon
Publisert 07.08.2013 00:07
Når garnfiskerne er i gang med høstfisket får de gjerne såpass mange fisker at vi kan se forskjell på ørret og ørret. Da formannen i fiskeforeningen forleden fikk se fangsten på bildet bemerket han umiddelbart om fisken nr to fra høyre. “Der har vi en opprinnelig atnsjøfisk”. Det er lett å se hvor individuelle fargene og prikkmønstrene på fiskene er. Den ene nesten sølvblanke fisken skiller seg ut. I følge formannen er denne opprinneligeørretstammen nå i mindretall, kanskje i et forhold som bildet antyder? For å få et svar på det, må en registrere og telle.
Atnsjøfisken har vært kjent for sin uvanlig gode kvalitet, og har vært etterspurt av hoteller og fiskehandlere - iallfall fra slutten av 1800-tallet.
Allerede professor Cato Maximillian Guldberg (1836-1902) på Sørnesset hadde tanker om å styrke fiskestammen ved fangst av stamfisk og kontrollert klekking for utsetting lokalt. Dette mente han ville hjelpe bestanden til å tåle det til dels store næringsfisket som ble drevet. Andre tiltak mente Guldberg burde reguleres gjennom modernisering av fiskereglene.
Senere har forskere fra Vitenskapsakademiets gård Sørnesset foretatt omfattende registrering og forskning fra 1930-åra og utover. Atnavassdragen er referansevassdrag og også gjennom de seneste tiårene er det gjort omfattende studier av ulike forhold i Atnavassdraget. Der var det også fiskeklekkeri for forskningsformål og komersielt salg av yngel og settefisk. Stamfisk ble hentet fra flere lokaliteter.
I dag ønsker fiskeforvaltningen å bevare stedegne bestander ut fra en antagelse om at lokal tilpassning av fisk til det enkelte miljøet den lever i gir en ørretstamme med bedre tilpasning og overlevelsesevne. Det kunne vært interessant å få gjort studier av fiskefangstene i Atnsjøen, i første omgang rent visuelt, dels for å se om det i en sjø som denne over tid oppstår lokale variasjoner i genmaterialet, og dels for å se hvordan genmateriale fra andre vassdrag overlever i et nytt vassdrag, og hva genetisk genetisk variasjon og struktur hos ørreten har av betydning for vekst og formeringsevne. I foretatte undersøkelser i andre vassdrag er det ikke funnet vesentlige tegn på at tidligere bestandsreduksjoner og utsettinger av ikke-stedegen ørret har hatt varige genetiske effekter av betydning. Men når den blanke atnsjøørreten er i mindretall i fangstene, indikerer det noe.
Det er vel heller ikke gjort undersøkelser om det er genetisk forskjell på karakteristiske bekkeørretstammer og hovedstammen som gyter i Nord-Atna. Den karateristiske storørretstammen som Atna fiskeforening prøver å skjerme mot troféfiske i gytevandringen, gyter trolig i det alt vesentlige i hovedvassdrget. Men vet vi nok om slike forhold?
Det er alminnelig antatt at gyteørreten vender tilbake til sin egen oppvekstlokalitet for å gyte, og at hver tiebekk og småelv har sin egen genetiske ørretbestand, bl.a. med forskjellig farge og prikkmønster. Derfor er tiltakene som Atna fiskeforening har vært framsynt nok til å iverksette viktige å håndheve for at Atnsjøens storørretstamme fortsatt skal ha skjerming under vandringen mot gyteområdene.
BB
BB
