Attraksjon ved Nasjonal turistvei Rondane

 Reiselivets historie i Sollia er lang og har et spennende innhold. En av de veletablerte unge reiselivsvirksomhetene går snart inn i sitt 65 år – et jubileum å merke seg. Atnasjø kafé fikk sine første gjester 17/7 1950. Det var Paul Finstad, Erling Toften og brødrene Ferdinand og Einar Bjørnersen som hadde hentet hestene ved Sjølisetrene for å begynne med slåtten. Klokka var 06.45 og kafeen var egentlig ikke åpen ennå, men det ble servert både kaffe og kaker. Prisen var 10 øre for kaffekoppen og 10 øre for en kake. Det var lettskyet vær med solgløtt, og karene satt ute og koste seg. Hestene stod bundet oppe ved Gammelveien. Nå hadde de nyheter å fortelle da de kom hjem!

 

<Bilde: Det første kafébygget 1951 – en tidligere brakke fra leieren for russiske krigsfanger på Løsset i Åmot>

Kvinnelig gründer og solid støttespiller

 På en sykkel- og fottur i Trollheimen i 1949 rastet Kari Moen og Rolf Øvergaard på Grønset Kafé på Oppdal. Der fikk de ideen til å begynne med kafé ved Nyveien hjemme i Sollia. På hjemveien fant de en tomt som kunne brukes. Kari fikk gratis tomt av sine foreldre, og ettersom tomta de ønsket lå på Nordre Moens skog, ble tomta makeskiftet slik at Nordre Moen fikk jordet i Langdalen i bytte. Alt samme høsten begynte de å arbeide med tomta. Vinteren 1950 søkte Kari Moen om å få etablere kafevirksomhet. Sollia kommunestyre fattet enstemmig vedtak om at virksomheten ikke skulle være gjenstand for noen bevilgning fra deres side, og at det var fritt for å etablere slik virksomhet.

Kari Moen var dermed en tidlig kvinnelig gründer på et nytt virksomhetsområde – kafédrift basert på gjennomreisende bilturister var uttrykk for et tidsskifte. I åra etter krigen så en stadig flere veifarende, lastebiler med hus, busser og personbiler. Det til tross for streng rasjonering av biler. Men trafikken skulle øke. Kari og kafeen fikk et meget godt omdømme på grunn av hennes varme vesen og gode humør, velsmakende hjemmebakte wienerbrød, tynnkake og andre kaker. For mange var et glass godt, kaldt øl heller ikke å forakte.

 

 

 <Bilde: Kari og Rolf med Jo og knudrestokkene>

Gjenbruk av russeres fangebrakke

 

Det første huset var opprinnelig en lembrakke brukt av russiske krigsfanger da brakka stod ved Løsset i Åmot. Den ble flyttet til Sollia og brukt under den store Christiansendrifta i Hattlia 1947/48. Så ble brakka flyttet på nytt og satt opp som kafé av Kai Asphaug og arbeidslaget hans. Kafebyggets første kjøkken ble bygd på.

 Kari Moen søkte om kommunal garanti for lån på 10 000 kroner til å etablere kafévirksomheten. Søknaden ble anbefalt av Bustadnemnda, men avslått av Småbruk- og Bustadbanken. Kafévirksomhet ble ikke sett på som en aktuell bygdenæring på linje med småbruksbygging, ja, slik tenkte man den gang.

 I kommunestyremøte 10. desember 1951 ble Kari Moen innvilget alminnelig ølrett for Atnasjø kafé for 1952 mot en avgift på 100 kroner. Siden det hadde vært kommunevalg om høsten og nytt kommunestyre skulle overta fra 1.januar, kunne ikke Sosialdepartementet godkjenne bevillingen for lengre enn tre måneder. I det nye kommunestyres første møte 28. januar ga de bevilling for ett år fra 1. april. Vedtaket ble på nytt sendt Sosialdepartementet til godkjenning.

Omdømme bygges over tid

 Da strømmen kom til Sollia i 1957 ble det kjøpt et stort kjøleskap med fryser, hvor det blant annet

 

ble laget egen iskrem. Det sier litt om hvordan kafeen har satt preg, når vi hører historien om en kafegjest som i 2002 kom innom for å spørre om det fortsatt var mulig å få servert wienerbrødog nykokt sjokolade med krem, slik han hadde opplevd det som soldat da hans militærkolonne stoppet her på vei til øvelse på Hjerkinn i 1959!

  Bltrafiakken økte og behovet for å utvide kafeen kom snart. Og ikke bare kafeen ble bygd ut. Rolf hadde et skarpt blikk for eiendommelige vekster i naturen. Det første blikkfanget kom i 1951 med ett av trollene. Senere kom partrollet og alle de andre, monterte på 1950-tallet som trollgruppe av sjølvokste figurer. Allerede i 1942 hadde Rolf kjøpt de to stokkene som stammet fra en 700 år gammel kjempefuru som ble hogd frisk og grønn 840 m o h ved Vollum. Stokkene, på til sammen vel 7 m³, lå hjemme på Amperhaugen. De ble i 1955 flyttet til kafeen og satt opp som en port til rondaneutsikten.

 

<Bilde: http://www.sollia.net/litt-ta-hort/lars-bua 

Ljørbua som nå er “Lars-bua” ved Atnasjø kafé, ble av Rolf Øvergaard flyttet dit fra Vinterveigruba ved den gamle Dølveien og seterveien til Stor-Grytdalen og Veslegrytdalen.

Les mer om denne setervegen her.

I 1960 fikk han noen gamle skogsbuer som han berget fra videre forfall og satte opp som tidstypiske fra tre hundreår. I ljørbua fra 1760-åra regjerte Lars, en figur som på en levende måte viste påkledning og utstyr som var typisk for gamle dagers skogsarbeidere. Bua fra 1860-åra og 1960-åras kvilbu ble brukt som lager for oljeprodukter og rom for luftkompressor og andre tekniske innretninger i tilknytning til bensinstasjonen – et forbilde i å dempe bensinstasjonen som visuelt fremmedelement i rondepanoramaet.

  Den utstoppede gaupa som ble skutt i Sollia i 1960 har voktet inngangsdøra på kafeen siden 1961. Senere har andre dyr vært å se i kafeen, jegertrofeer som gullkroner av Sollias hjorteviltarter, skaller av moskus gitt av Sollias overvintrere på Grønland og andre lokalhistoriske bilder og  gjenstander.

<bilde: http://www.sollia.net/itt-hort-anna/for-nasjonal-turistvei>

Kafédrift og servicestasjon i en bærekraftig livsstil

 
I 1964 ble boligdelen bygd til, kafékjøkkenet utvidet og plassen større. Før hadde kaféfamilien bodd meget kummerlig i kjelleren sommerstid. Allerede før krigen kom de første hyttene ved Sjølisetrene, og utover 1950-åra var det stadig flere som ble årlige feriegjester på setrene som etter hvert gikk ut av tradisjonell bruk. Det ble også spørsmål om tomter for bygging av hytter. Tidlig i 1960-åra ble det så godkjent to hyttefelt i Atnsjølia, og fra 1964 hadde Rolf

 tilbud om hytteservice og nøkkeloppbevaring, fra 1967 snøskuterkjøring og enkle vaktmestertjenestersom snømåking, oppfyring og ettersyn, foruten formidling av hyttebygging og vedlikehold. Med transportvirksomheten fikk kafévertene nok et viktig kontaktmiddel mot hytteturistene. Mange ble faste kunder i kafeen.

  Ytterligere et tilbud til farende folk var en liten teltplass ved badetjønna like ved kafeen. Men etter hvert som Vegvesenet utvidet grustaket, ble plassen mindre og mindre egnet. I 1962 åpnet de derfor Amperhaugen camping hjemme på garden. I tilknytning til campingplassen og kafeen ble det satt i stand tre enkle utleiehytter.

 I 1971 ble kafeen utvidet med en tømret stue med peis. Grovt tømmer ble kjøpt fra statsallmenningen,og tømmermester Helge Lien stod for tømringen etter gammel solliatradisjon. Det ble arrangert dugnad da torvtaket skulle på plass.

Et halvsekels historie verd å ta vare på

 Kari Moen Øvergaard drev Atnasjø kafé i nesten 40 år. I 1951 var det rasjonering på alle varer.  Gjestene hadde små krav. Sukkerrasjonen var liten. Wienerbrød krevde lite sukker og ble fast på kakefatet. Sukkerbiter ble porsjonert ut. Og det hendte at svenske gjester hadde med eget sukker som lå igjen i sukkerskåla.

 Alle varer ble transportert med sykkel, hest eller rutebilen. I løpet av disse 65 åra har gjestene forandret seg. De første åra var kafeen et turmål for mange av bygdas folk – få hadde bil. Det ble arrangert tilstelninger for bofaste og tilreisende. Med Nasjonal turistvei Rondane viser trafikkmålingene en betydelig økning. Med større biltetthet og økende trafikk har innslaget av bygdefolk blitt mindre og turistene flere. Ølretten som en gang betydde en del, betyr etter hvert stadig mindre.

Historien har vist at det ble et større potensiale i middagsserveringen enn noen kunne tenkt i 1950 da bare et fåtall hadde råd til å kjøpe middag.

En gründer går – nye drivere kommer

I 1987 Kari leide ut familiens livsverk – hun hadde da drevet Atnasjø kafé alene i 13 år etter at ektemannen Rolf døde. Men utleie ble en dårlig løsning for kafeen. Kafeen ble så solgt i 1990 til Aud Kari og

Thore Fjeldberg fra Vinstra for 500 000 kroner. De videreførte driften etter samme opplegg som

 før, men satset ytterligere ved å bygge fire nye utleiehytter og ruste opp anlegget ellers meddusj og badstu i kjelleren. Dermed fikk kafeen 30 utleiesenger og mulighet til å gi turgåere ogandre en god dusj og mulighet for badstubad. Service for hytteeierne fortsatte med fyring, varetransport, vask og ettersyn. Thore Fjeldberg lanserte også ideen både om en isfiskefestival og at det ble lagt til rette for et samarbeid i bygda mellom rettighetshavere og reiselivsnæringen slik at ulike fiskeforeninger kunne avholde klubbkonkurranser i isfiske i Sollia.

Bensinstasjonen er et viktig servicetilbud

 På sensommeren 1991 kom det en orientering på gult papir fra ordfører Ola Kristiansen om at Esso ønsket å avvikle sin bensinstasjon ved Atnasjø kafé i løpet av høsten. Esso tilbød seg å levere drivstoff til en merkeløs stasjon som kafeen selv kunne eie mot en investering på 100 000 kroner.

Det var mer enn kafeen kunne greie, og etter møte med Statoil, ble det arbeidet for å opprette en liten stasjon under Statoils merke. Investeringen ble anslått til 750 000 kroner, og det ble for stor investering for Statoil i forhold til salgsvolumet – som statlig fristilt aksjeselskap tok ikke selskapet påseg en så naturlig samfunnsoppgave som å sørge for bensin- og dieselforsyningen til grisgrendte strøk som Sollia.

  Etter forhandlinger med oljeselskapene – med god støtte fra hytteeiere med gode nettverk – og et møte på Jomsborg i august 1991, lå det en løsning på bordet. I 1992 stoppet oljeselskapet Esso sine leveranser til kafeen. Anlegget var nedslitt og tankene ble byttet ut. For Esso var denne stasjonenuten tilstrekkelig fortjeneste, og selskapet trakk seg ut. Bygdefolk, Atnasjø kafé og hytteeiere etablerte

 Atnasjø Drivstoff as med en aksjekapital på kr 295 000 for å sikre videre drift av stasjonen. Det ble inngått en tiårsavtale med Statoil om leveranser av drivstoff. Stasjonen ble drevet av Atnasjø kafé gjennom en leieavtale der leien hvert år tilsvarte driftskostnadene. Bygdefolket  stod fram – i følge Statoil – som sjeldent profesjonelle, da de gamle tankene ble skiftet ut og de nye pumpene installert gjennom dugnadsarbeid organisert av styret. Statoil var villig til å inngå en forhandlog som en del av den stille pumper og diverse annet utstyr til en verdi av 300 000 kroner til disposisjon. Kafeen stilte med tomt til anlegget. Hedmark fylke støttet prosjektet med 200 000 kroner gjennom en støttefinansiering av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

 Kommunaldepartementet var derimot ikke interessert i å støtte prosjektet, verken moralsk ved å gi status som pilotprosjektet eller økonomisk støtte. Å se samfunnsoppgaven som å delta i å opprettholde slike tilbud utover i distriktene, ville departementet ikke – til stor skuffelse for ordføreren og andre.

Kommunal driftsledelse ble en katastrofe

Etter at Thore Fjeldberg brøt opp fra kafeen, ble det vanskelig for Aud Kari Fjeldberg å fortsette driften alene. Kafeen ble i 1993 solgt til Elin og Rune Svenning for 1,1 mill. kroner og kjøp av varelager. Det nye vertskapet fortsatte med kafeens tradisjonelt allsidige drift. De faste gjestene fra hytteområdene kunne glede seg til velsmakende retter fra kafeens kjøkken og full service med hensyn til hytteettersyn og snøskuterkjøring vinterstid. Vilt på menyen, lamiadearrangementene med alle slags utsøkte retter av høstens lam, mat- og vinkurs og selskapsmenyer var populære tiltak. Mille Nørstenget med sin årelange erfaring fra kjøkkenet i Bjørnhollia bistod ved slike anledninger.

  I 2001 varslet Statoil at leveringsavtalen ikke ville bli fornyet når den løp ut i 2002. Igjen trengte stasjonen til fornying: pumpene var nedslitt og driften av kafeen skrantet, med korte åpningstider. Mange feilet i sine forsøk på fylle drivstoff, og stasjonen og kafeen mistet trofaste kunder. For å sikre stasjonen ble det bestemt at den måtte oppgraderes med nye pumper og kortautomat, slik at kundenekunne fylle drivstoff også når kafeen var stengt. Atnasjø Drivstoff måtte selv finansiere dette. Det forteller om prisen ved å bo i et tynt befolket område av landet. Det som er en del av en selvfølgelig infrastruktur i byene, måtte folk i Sollia i dette tilfellet selv bære kapitalkostnadene med.

  Det skjedde mer i 2001. Elin Svenning ønsket å avslutte som kafévert og driver. Kafeen ble avertert for salg, men det meldte seg få interesserte. Senhøstes ga Stiftelsen Rondesenteret, etablert av Stor-Elvdal kommune, Sollia fjellstyre og Atnelien grunneierforening, et bud på kaféen. Samtidig tok  stiftelsen initiativet til å øke aksjekapitalen i drivstoffselskapet og videreføre ideene fra mange år tilbake om å etablere et informasjonssenter for Rondaneområdet. Atnasjø Drivstoff as trådte inn som kjøper i stedet for stiftelsen og skulle dermed bli kjernen i utviklingen av både forretningsdriften og informasjons- og tjenestesenteret. Eierskiftet var 1/2 2002.

  Men styret klarte ikke å få i gang skikkelig drift, og sommeren 2003 klarte selskapet ikke engang å avholde generalforsamling i henhold til aksjelovens krav. Styret hadde heller ikke klart å ordne det formelle omkring registrering av den nye aksjekapitalen som var tegnet høsten 2001. Selskapet ble tatt under konkursbehandling, og styrets formann ilagt en bot på 10 000 kr.

Nye eiere og en ny gullalder

 Høsten 2003 kjøpte Gerd Irene Kristiansen og Erik Helmer Hermansen Atnasjø kafé av konkursboet. Kortautomaten på drivstoffanlegget hadde vært ute av drift i lang tid. Det ble ordnet opp i forholdet rundt kortterminalen, og det ble på nytt mulig å fylle drivstoff fra anlegget. De satte i gang drift i høytidene og vinterferien, flyttet til Sollia våren 2004, og hadde sin første sommersesong med godt besøk og mye ros for middagsmenyene og kakedisken. Wienerbrødene med Karis originaloppskrift frister på nytt kafeens gjester.

 De nye eierne hadde både ideer og evne til å gjenomføre dem. I 2005 kom det et laftet tilbygg med nytt inngangsparti og nye toaletter. Kjøkken og uteområdene ble rustet opp og det ble husdyr i egne innhegninger. Høsten 2006 kom et nytt påbygg med et stort kaférom tilrettelagt for kafeens berømte bufetbord, og ytterligere forbedringer så vel for driverne som for gjestene. Her vises noen av de store gevirene fra felte hjortedyr som understreker satsingen på en meny med lokalt vilt og lokal fisk som råstoff.

 I forbindelse med Nasjonal turistveg Rondane ble uteområdet både forskjønnet og tilrettelagt for mer trafikk. Det ble toaletter og stellerom for veifarende, det kom en vakker gråstensmur som skille mellom parkeringsareal og uteplasser.

  Sollia.net har hatt mange innslag om Atnasjø kafé gjennom årene. Vi leser om vidgjetne kakedisken (før også om vinteren) og Atnasjø kafé som et servicenav i Sollias påskefjell.

Atnasjø kafé har vært til salgs siden 2011, men så vidt vites er det ikke skjedd endringer i eierskapet. For å gjøre det lettere for interesserte kjøpere ble utleiehyttene skilt fra kafeen med parkeringsplass og besninpumper i 2013. Om det styrket eller svekket mulighetene for en framtidig eier skal være usagt, det beror nok på øynene som ser. Nå inngår både det fradelte arealet med utleiehytter og Atnasjø kafé med kjernedriftens anlegg i en planleggingsgruppe for å videreutvikle kaféområdet. Det blir spennende å se hva som kommer.

Atnasjø kafé er bevaringsverdig, kanskje delvis fredningsverdig

 
Fredningsmyndighetene har ikke spart seg når det gjelder å frede praktbygg, hus og eiendom til storheter og kjentfolk. I det senere etterlyses også mer tidstypiske  objekter av mer folkelig art. 

I lokal sammenheng framstår Atnasjø kafé som et sentralt objekt å skjerme mot for store forandringer fra det tidstypiske som kan framstå som et av kafeens fortrinn – ikon med en sped begynnelse i 1950-åra. Det framstår som et reiselivsanlegg som er bygd opp ved gjenbruk av krigstidas fangebrakker, anlegget var tuftet på gjenreisningstidas framtidstro og ble utbygd gjennom bærekraftig nøysomhet av en kvinnelig gründer. I dag er anlegget nennsomt utvidet med stor grad av universell tilrettelegging.

Vertskapet på Atnasjø kafé har gjennom tiårene videreført gjestefriheten som har preget reiselivet i Sollia gjennom 150 år. Maten har i stor grad vært basert på lokale råvarer og tilberedt og servert som måltider av ypperste klasse.

 For kafeen som tidsikon og historiefortellende virksomhet kan den opprinnelige fangebrakka fra leieren for russiske krigsfanger og det første tilbygget, en i lokal tradisjon tømret peisestue, gjerne inngå som en fredet kjerne, mens det av visuelle grunner bør være en skjermet sone mot videre utbygging mellom kafeeanlegget og det karakteristiske Rondemassivet.

 BB