Sollia.net hadde forleden et oppslag om den nye forskriften for forvaltning av hjorteviltet, det vi si rådyr,villrein, hjort og elg, som trådte i kraft 15. februar. Det er to viktige prinsipper som preger den nye forskriften. Noen vi si at det viktigste er at det skal utarbeides kommunale planer basert på et nært samarbeid med jaktretthavere, og at den lokale forvaltningen blir styrket ytterligere. Det andre viktige prinsippet er at forvaltningen må se større områder i sammenheng, bestandsplanområder, som kan gå på tvers av kommunegrenser. Slike områder skal i større grad være sammenfallende med de arealene de lokale bestandene faktisk bruker. Målet er at man skal sikre godt samarbeid mellom rettighetshavere i bestandsplanområdet, uten at det er nødvendig å bryte opp dagens valdstruktur med tilhørende rettigheter.

 

En dårlig formulering er at viltet og jakten blir betraktet som en opplevelsesaktivitet i beste reiselivstenkning, ikke at viltet først og fremst bør betraktes som en biologisk tilpasset matproduksjonsressurs og dermed et grunnlag for næringsutvikling i en kjede av uttak, slakting og nedskjæring, produksjon og salg av mat ned til porsjonsnivå.

 

På kommunalt nivå i Stor-Elvdal kan det for eksempel bety at elgjakten bør starte langt tidligere i Sollias fjellterreng, kanskje mllom 20. august og 10. september og dermed ha felles jakttid for både elg og ren i tillegg til hjort og rådyr. Dermed kan jegerne jakte den eller de viltartene som gir best muligheter ut ifra deres tilstedeværelse og værforhold for å nevne noe. Årstiden gir bedre jaktopplevelser, og for elgens vedkommende vil den kunne beskattes der den har sitt sommerbeite. For i avlen å nyte godt av kronhjortene og seniorbringene med attraktive gener, stort harem og mangetakket fjølgevir, bør de være fredet til 15 oktober. All hjorteviltjakt avsluttes 31. oktober. Ordinær senhøst- og vinterjakt stresser viltet mer enn nødvendig og kan neppe dekkes inn under den biologiske bærekraft og humane forvaltning som er ønskelig.

 

Vi ser hvert år at vinterstammen av elg og ren er for stor, og at det kan være tilvandret vilt som ikke beskates tilstrekkelig på sitt sommer- og høstbeite. Det bør dermed iverksettes viltuttak på den mest effektive og humane måte om vinteren for gjennom vintertiltak å regulere stammen til ønsket nivå. Her kommer de overordnede bestandsplanområdene til sin rett. Da kan uttaket og transporten skje mest mulig skånsomt og arbeidet utføres av viltforvaltere. Kjøttet kan inngå i produksjonen hos foredlingsbedrifter og omsettes på vanlig måte i dagligvarebutikkene.

 

24. februar 1726, altså for nær 300 år siden, ble hele Østerdalen med Trysil enig om å frede elg og ren for vinterjakt og dyregravfangst etter 10. desember og fram til 15. mai, ikke minst fordi drektige koller trengte å gå i ro. Det ble opprettet kontrakt med store bøter for dem som forbrøt seg, alle: gårdmenn, husmenn, skogsfinner eller andre som reiser skulle la være å veide, jakte eller skyte noe elgs- eller rensdyr på snø eller skare. Store bøter fordelt til kongen, kirken og angiveren skulle ikke friste til brudd på kontrakten som alle sluttet seg til. Og ved eventuell gjentakelse ble det to års straffearbeid på et av jernverkene.

 

Hjorten var jaktbar mellom 10. august og 7. september, ellers var elg og ren da jaktbar resten av året, og i følge kontrakten av avgjørende betydning for bygdene. Fra så tidlig som 1573 hadde elgjakten vart mellom 10. august og 29. september, samt at det var forbudt å jakte på renskalv. Da var det vinterjakt på ren, men ikke på elg. Tryslingene forbeholdt seg fortsatt å drive vinterjakt på ren øst for Storelva i rådelet mot Sverige også etter 1724.

BB