Kunstneren Rolf Løchen laget dette portrettet av Inga Lien som ung pike -10 år-

vI vil åpne for å publisere minneord her på www.sollia.net over personer som har tilknytning til Sollia.

Inga Berg, født Lien er død 104 år gammel. Vi republiserer denne artikkel Bjørn Brænd skrev  om henne da hun fylte 100 år, her på sollia.net.

Vital hundreåring med storslått markering 

Døra står på gløtt. Vi ringer på selv om vi er ventet. Lette fottrinn og døra åpner seg – vi møtes med et: velkommen, stig på!

 

Inga Karoline Berg, født i Sollia 21. mai 1907, tar i mot hjemme i sin leilighet i Oslo. Vi kommer inn i en OBOS-leilighet fra utbyggingen i Groruddalen i 1960-årene. Romslig og med direkte utsikt til en liten kolle med furu og bjørk – hvitveisen har nettopp blomstret av. Her bor Inga på 22. året, og greier seg selv, men får to timer hverannen uke som hjemmehjelp.

 

Hun er interessert i meg, mine gjøremål og familie. Men i anledning hundreårsdagen er det hun som skal fortelle, det er henne vi er interessert i.

 

Hvordan blir man så gammel?

Med unntak av den ganske alvorlige spanskesyken i 1918, har jeg vel aldri vært syk, sier Inga Berg. Riktignok har jeg hatt sterkt svekket syn de siste 20 årene, men helt blind er jeg ikke. Og det er ingen sykdom, bare et handicap. Jeg klarer meg selv, lager meg en god middag hver dag og dekker et pent bord for meg selv. Når alderen kommer, må en aldri begynne å utsette gjøremål – det leder til lettvinte løsninger med måltidene, dårlig personlig hygiene og et raskere forfall av kropp og sinn.

Spanskesyken var alvorlig, sier Inga, en 20 år gammel kusine døde, og alle de andre hjemme ble syke etter meg.

 

Vokste opp i en stor søskenflokk

Ja, det var en lykke å ha så mange søsken, seks brødre og tre søstre, selv er jeg nummer fem i rekken og dermed den som både var nær de eldste og de yngste. Vi hadde besteforeldre som nærmeste naboer, og jeg var mye hos dem. Der var jeg til hjelp i både fjøset og huset fra jeg var seks år, og debuterte i hoppbakken som eneste jente som tiåring. Bestefar var skimaker og ga meg et par nydelige ski og en kraftig stav. Boklövstilen var ikke oppfunnet, som jente hoppet jeg så skjørtet flagret i typisk stående stil og med stav på skrå foran.

 

Jeg skjønner forresten ikke hvordan mor og far klarte å skaffe nok klær og mat til så mange. De hadde kjøpt gården av et gammelt ektepar, bygde den opp på nytt og moderniserte driften. Far var i tømmerskogen og mor styrte hjemme, det var hele tiden om å gjøre å få betalt arbeid for å få endene til å møtes. I tillegg var far en foregangsmann i bygda og aktiv i politikken. Men da mors barnløse søster var på besøk fra Amerika da jeg var ti år, og gjerne ville tilby å ta meg med dit for med tiden å overta deres forretning, svarte far at riktig nok hadde de mange munner å mette og føtter å holde sko til, men de hadde ingen å unnvære og hele tiden siden måtte gå og undre seg over hvordan jeg hadde det.

 

Samhold og fellesskap

Jeg var åtte år da far av Sollia skytterlag ble valgt som formann for en komité som skulle forsøke å skaffe kretsen et forsamlingslokale for ungdommen. Mye av arbeidet ble organisert som dugnad, og da jeg som tolvåring var med på innvielsesfesten ble jeg møtt velkommen med et sukkertøy. De voksne fikk en dram. I en orientering om dugnadsperioden kunne far fortelle alle så nær som én arbeidsfør mann hadde vært med på dugnader. Så stod Solvang klar for den første dansen på et nytt golv. Senere har lokalet vær flittig brukt og det er gjort tydelig hvilken sentrale rolle lokalet har hatt i bygda.

 

Opplevelser av et århundre

Det verste har vært de to forferdelige krigene og nødsårene i mellomkrigstida. Krigene har fått fram det verste i menneskene, mens legevitenskapen har skapt håp og tro hos alle syke. Nå er forholdene fullstendig annerledes: ungdommen får skolegang og alle slags muligheter både til yrkeskarriere og fritidsopplevelser, de kan reise jorda rundt med større selvfølge enn det var for meg å være med til Atna stasjon for å se toget. Hadde det ikke vært for det nyttige med å jage slaktedyr til togtransporten, hadde det sikkert ikke vært aktuelt heller. Som ungdommer drømte vi også om å sverme, danse, drive sport og idrett, delta i kor og slippe tungt alvor hele tiden. Det var altfor mange plikter. Ungdommen får nå heldigvis så mange muligheter som vår generasjon aldri fikk. Det er nok den beste utviklingen vi kan rose oss av, sier en oppglødd hundreåring.

 

Hvordan skal hundreårsdagen markeres?

Jeg har alltid vært takknemlig for å kunne markere tiårsskiftene i livet mitt – det er jeg nå også. Men kreftene er ikke som før, søsken og nære venner har gått bort det siste tiåret, det er litt vemodig å være den siste av en generasjon. Nå kan jeg lettere huske folk som var født bakover til midten av 1800-tallet. Jeg merker at det er vanskelig å følge med på alt det nye. Jeg ser for dårlig til å skaffe meg mobiltelefon, og trenger ikke verken pc eller Internett. Jeg merker at ny teknologi overtar oppmerksomheten hos folk, at vi gamle blir overflødige og skyves til side. Nå trives jeg best i min vante rytme. Lydbøker får jeg fra Blindebiblioteket og kan derfor ”lese” noen timer hver dag. Uten bøkene ville jeg neppe ha orket å leve så lenge.

 

Men jeg vil gjerne bruke dagen til en markering i all takknemlighet for det livet har gitt meg. Den største gaven jeg kan få nå, er gleden av å gi noe selv, gi noe til min barndoms bygd. Jeg vil gjerne både takke og hedre mine forfedre og formødre for det vakreste smykke Sollia har, Sollia kirke. Jeg har sendt et gavebrev på 250 000 kroner til Sollia menighet, og gir dette pengebeløpet som en håndsrekning til å konservere, restaurere og bevare innvendig maling og dekor i Sollia kirke. Det skal være min markering av dagen, slutter hundreåringen Inga Berg.

 

Foto: Inga Karoline Berg fyller 100 år 21. mai

Inga Lien, ti år gammel, tegnet av Rolf Løchen 1917

 

 

Tekst og foto: Bjørn Brænd