Bare to spyfluer hadde rukket å komme på kadaveret før BB

Bjørn på sporet av bjørn

Anders Kiær har utvirket at det på høyeste hold i vårt politiske system er spor av ny og klok rovdyrpolitikk. For småfebønder er det en kjærkommen nyhet. Belastningene det er å leve av småfe på utmarkesbeite og totalt bli oversett av så vel politikere som embetsverket, er en tung belastning å bære - i tillegg til å måtte ta økonomiske tap og samle opp rester av husdyr som røktes med kjærlige hender vinteren igjennom.

Bjørnen har forlatt hiet og rusler slunken og sulten omkring i de store skogene i Stor-Elvdal, herunder Sollia. Nå snuser den seg fram til hva som helst av spiselig – i gamle dager visste man å utnytte dette ved åtejakt på bjørn fra bjønnstilling i nærheten av et godt elt. I Sollia var det jevnt som våren kom et karstykkje å ligge og vente på bjønn på et sted som Eltdalen nedafor Eltdalshaugen. Her var det like gjerne Grøtdalskara som lå som naboene oppe fra Atnelien. Lenger ute i Atndalen var det bjønnjegere på både Tangen og Tryli. De 23 bjønnskallene på stabbursveggen i Atneosen er velkjent fra fotografier i så vel jegerlitteratur som bøker om byggekunst og arkitektur. Messeltskytterne grudde ikke for å løsne skudd med bjønnstusserne sine, og mange titalls bjørner falt for grove blykuler støpt med omhu hjemme ved åren. Så ble det boms i bakken for årets første bjørn, felt av SNO på ordre fra Direktoratet for naturforvalting, igjen på ordre fra selveste statssekretæren via Departementet. Bjørnen var i et område det ikke skal være bjørn, men beitedyr.

Jeg deler gjerne en erfaring fra elgjakten i fjor høst – det er ikke første gang jeg finner bjørneslått sau i elgjakten. Men det er nok første gang jeg finner sau som er så nyslått at det bare er to spyfluer som har rukket fram før meg. Uten bikkje ville nok kadaveret forblitt uoppdaget, men med en elghunsnese er det få luktmolekyler som går nesen forbi uten å bli fanget opp og analysert for hundeføreren.

Kadaveret bar alle tegn på at det var bjørn på ferde – flere nabojaktlag hadde konstatert ferske spor av bjørn. Det visste ikke vårt jaktlag om da, og vanligvis er det fåfengt å jakte elg det bjørnen holder til eller endog bare farter igjennom. Men ettersom en del av vårt terreng normalt har elg, ble den tredje jaktdagen gått igjennom med sikte på å finne elg og se om vi hadde dyr som samsvarte med vår spesifiserte kvote. Det var snøtt for elg, men det var gode lukter i værdraget. Bildene som forklarer hvem som avgav god lukt taler for seg!

Funnet ble omgående behørig varslet lokalt som igjen varslet videre for å få dødsårsaken bekreftet – det er for øvrig tankevekkende at det må komme folk fra Hamar for å fastslå slikt! Men det er langt fra Hamar til Sollia, og om det er kjøreturens lengde eller andre grunner til at det visstnok tok et par-tre dager før noen kunne komme for å dømme om dødsårsaken vet ikke jeg. Men at det etter noen dager knapt er visner igjen er neppe til undring – slik er prosessene i naturen. Mange, firføtte og tovingede, griper anledningen når de store rovdyrene har gjort jakten og grovarbeidet.

BB