sollia.net publiserer her Bjørn Brænd sin tale ved ved minnebautaen 17.mai:

Vi ærer forfedrenes minne 

-         de som skapte frihet  

og  gjorde det mulig å lage en grunnlov i 1814

Et Europa i krig – Napoleon fra seier til nederlag 

 Norge i krig med England og Sverige

 Med all respekt for okkupasjonstida i Norge i åra 1940-45. Men sjelden har et folk blitt stilt på en hardere prøve enn det som det norske folk måtte tåle og overleve i åra mellom 1807 og 1814 med både krig, uår og nød. 

Når vi i år går festkledte i vårens tegn 17. mai, er det i et år med hyllest av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

 Men hele grunnlovsåret 1814 bygde på innsatsen fra tapre menn som stilte opp for å forsvare landet, hus og hjem. Kvinner og barn bar ofre hjemme.

  Uten den militære styrke som Norge hadde demonstrert i denne perioden ville vi temmelig sikkert ikke hatt noen Riksforsamling på Eidsvoll i 1814 og heller ingen selvstendig stilling innenfor unionen med Sverige 1814-1905.

 Hele det norske folk talte 940 000 personer, Færøyene og Island inkludert – altså et glissent landområde med utrygg grense og lang kystlinje å forsvare. Likevel: opp mot 30 000 soldater på land,  10 000 i kystforsvaret!

 Det var sju års krig med stormakter som England og Sverige. England dominerte på havet etter at de hentet den dansk-norske flåten i København i 1801 og handelsskipene i 1807. Sverige var tradisjonelt en krigsmakt i Europa.

 I Norge kom vi på taperenes side i Napoleonskrigene etter at den eneveldige kongen fra sitt slott i København valgte å stå på Napoleons side.

 Da så taperne i 1814 fikk diktert fredsbetingelsene, forsøkte Norge å være selvstendig, men svenskene ville ikke gi slipp på sitt krigsbytte og satte raskt Norge på plass – Sverige som da i tillegg hadde stormakter som England, Russland, Tyskland og Østerrike i ryggen. 

  Norge hadde levd i fred med sine naboer i nesten 100 år, helt siden Karl XII falt ved beleiringen av Halden i 1718. Dette hundreåret hadde vært godt for Norge rent økonomisk. Skipsfart og handel med tømmer og fisk hadde gitt gode tider her til lands.

 I de gode tidene hadde Forsvaret forfalt. Hæren var i dårlig forfatning. Og kornlastene som normalt var returlast på skipene som seilte tømmer til Frankrike, Nederland og England uteble fullstendig fra 1807, også de som gikk i fast fart mellom rikene Danmark og Norge.

 Men under sjuårskrigen  1807-14 opplevde vi ikke bare blokade av norske havner.

 Det var også flere år med uår av verste sort – det var sommere der det knapt ble grønne jorder i Sollia. Det ble hungersnød og med sulten fulgte sykdom, utarming og  død.

 Norske unge menn ble moblisert og sendt til grensen som vaktsoldater og i flere tilfeller som deltakere i kamp mot svenske inntrengere. Sollias minnesten, reist i 1914,  minner om noen av dem som med livet som innsats stod fast mot inntrengerne.

 Solliværingene den gang kunne høre hjemme i Ringeboske Compagnie, Fronske Compagnie, Tønsetske Compagnie eller Aamotske skiløpercompagnie.

 Våpenhvile og nød

Dn britiske blokaden av Norge gjorde seg mer og mer gjeldende. De små forsyningene som nådde fram fra Danmark og Nord-Russland var ikke nok - verken til Hæren eller befolkningen. Dette var på Terje Vigens tid – han som rodde til Danmark etter korn.  I Sollia spiste man grøt av barkemel, islandslav, i Sollia kalt brødmose, og frø fra storsyre – alle låver og løer ble finsopt for høymø.

 Svenske tropper angrep Norge 1. april 1808 og det kom til kamphandlinger på flere frontavsnitt, svenskene hadde 14 000 soldater oppmarsjert mot det sønnafjellske.

 Overalt var det matmangel, og det lot seg ikke gjøre å erstatte soldatutrustning som ble nedslitt og ødelagt etter flere måneder i felt. Det var mangel på flintsten både til fyrtøy og til å antenne kruttet, for øvrig var det mangel på krutt til geværene. En av disse, Gunder Eggen,  gikk på ski fra Solør til Egga for å hente krutt, bly og flint til geværet. Mulighetene for å gjennomføre nye offensive raid ble stadig mindre uten forsyninger fra lokalt hold. Skituren som Ola Brenn i Stor-Elvdal gjorde i samme ærend gikk det gjetord om i hele Hæren.

 Vår prins, stattholder og øverste general Christian August valgte derfor å holde troppene sine tilbake senhøsten 1808. Svenskene hadde det ikke bedre.

 Utover høsten 1808 kom det til forhandlinger mellom prinsen og svenskene.

Christian August mente at han ikke kunne fortsette krigen mot Sverige på grunn av den nød og mangel som hersket i Norge. I strid med kongens vilje inngikk han en avtale om våpenstillstand for det sønnenfjelske frontavsnittet den 22. november.

 Våpenstillstandsavtalen trådte i kraft 7. desember 1808. Den kunne sies opp på 48 timers varsel, men ble gjeldende for resten av Napoleonskrigen.  

Dermed vet vi at de soldatene som ikke døde på slagmarka, i resten av krigen døde som følge av sykdom og elendige forhold med sult og kulde – og de var mange. Soldatene ble ikke dimmitert og sendt heim.

 Våpenhvileavtalen kom for sent både for den norske hæren og den svenske Vestarméen. Begge hærene ble hardt rammet av sykdommer som spredte seg østfra og inn i grensetraktene, der over 30 000 soldater ppholdt seg under elendige forhold i flere måneder om gangen.

 
en norske felthæren på til sammen ca. 17 000 mann øst for Glomma hadde i mars 1809   8 777 mann på lasaretter. Av disse døde 1 200; bare mellom april og september 1808 døde 700. Den verste tiden var høsten 1808 og vinteren 1809 da halvparten av soldatene i felthæren var syke. Da døde det flere solliværinger av sårskader og sykdom enn de som falt i kamp.

 Prins Christian August ble i 1809 adoptert av den barnløse kongen i Sverige, Carl XIII, og innsatt som kronprins der.  Christian August døde av slag 41 år gammel  på hesteryggen under en militærøvelse i mai 1810 – jeg tror han ble gravlagt 17. mai.

I den svenske Vestarméen var forholdene enda verre fordi sykdommene som tyfus og dysenteri kom fra øst. De svenske kildene har ikke presise opplysninger om det totale antallet syke, bare bruddstykker fra diverse rapporter og nedtegnelser fra offiserene i Vestarméen finnes. Sykeligheten hadde steget fra 22 % av felttroppene i september til 25 % i november. 20. desember hadde 3. svenske brigade bare 1 284 friske soldater, 1 677 var blitt innlagt som syke. I november var 403 svensker døde. Ifølge de svenske historiske kildene var den svenske forpleiningen mye dårligere enn i den norske hæren.

Krigen i 1814

Krigen mot Sverige i 1814 ble lite ærefull sett med norske øyne. Felttoget brakte ingen militær avgjørelse. Selve krigstilstanden varte fra 26. juli og ble avsluttet med undertegningen av konvensjonen i Moss 14. august. I den korte selvstendige perioden  i 1814 hadde ikke Norge noen allierte.

 Landkrigen begynte 30. juli og varte i bare to uker. De norske styrkene som var villige til å føre en heltekrig og dermed bære store offer for fedrelandet, ble hele tiden beordret tilbake for til slutt å gå i stilling vest for Glomma uten å ta et avgjørende slag. Krigen ble sammenlignet med kattens lek med musa og ble på folkemunne kalt Kattekrigen.

 Svenskenes angrep på skansen ved Langnes gård i Lier ble mislykket og de måtte trekke seg tilbake med over 100 drepte.

 Oberst Hegermann ville forfølge de flyktende. Men da han skulle rykke fram, kom den sentrale lederen fra 1814 til stedet .  Det var den nyvalgte kongen Christian Frederik, også han tidligere prins og stattholder fra 1813,for øvrig innsmuglet utkledt som fisker fra Danmark.  Han beordret Hegermann tilbake over Glomma og til å ødelegge brua.

 

Da Hegermann protesterte svarte kongen: "Men min gud! Har De da ennå ikke oppofret nok av dette smukke folk."Da kongen så liket til løytnant Hauch, ropte han: "For meget blod for min skyld!" Svaret han fikk var: "Ikke for meget blod, konge, men for lite!"

 Kongen visste fra sonderinger ute i Europa at krig med Sverige ville være forgjeves og avstod fra ytterligere militær kamp. Kong Christian Frederik bidro personlig meget sterkt til at fredsslutningen i Moss sikret Norge en svært selvstendig rolle innenfor den svensk-norske unionen og at de endringene som ble gjort før den endelige Grunnloven ble vedtatt 4. november 1814 ble ikke ble store.

 Bautaen med 

soldater fra krigen 1807-14

ved Sollia kommunehus

 
Litt om navnene på stenen

først de som falt

John Jonsen Finstad (1764 - falt i 1808), fra Nordre Finstad. Landvernsoldat i kompani fra Ringebu. Etterlot seg enken Kirsti og fem barn som hun forsørget fram helt alene. Kirsti Finstad var en etter sin tid selvstendig og modig kvinne som drev Nordre Finstad i innpå 50 år som enke.

 Peder Arnesen Lien (1778 - falt i 1808), fra Nordre Lien. Han var nasjonal soldat allerede i 1804 da han giftet seg. Hans far Arne Pedersen Lien (1751 -1831) var vaktsoldat i Sollia før ham. Peder Arnesen Lien ble enkemann mens han var soldat og fikk en sønn født utenfor ekteskap. Sønnen var ett år da faren falt. Nordre Lien ble deretter overtatt av en yngre bror. I kompani fra Ringebu.

 Peder Audensen Brænd (1767- døde ved Vinger i desember 1808), fra Brenna i Øverdalen. Landvernsoldat i kompani fra Ringebu. Etterlot seg kone og en sønn på 9 år fra sitt første ekteskap. Hans bortgang førte til en opprivende arvestrid mellom hans nye kone og sønnen fra første ekteskap.

 
oooOooo

 

 Så de som kom hjem varig merket av krigens råskap og redsler

 Peder Halvorsen Grytdalen (1790 – 1828), fra Grytdalen i Stor-Elvdal anneks, Åmot prestegjeld, senere Sollia kommune, for lengst ødegård.  Konfirmert i Sollia kirke 1806. Dyktig jeger, skiløper og skytter. Forfar til Sigrid Undset. I skiløperkompani fra Åmot.

 Nils Simensen Eggen ( 1783 -1863), fra Bortpå-Eggen. Gift som soldat i 1808, dimmitert som veteran i 1814 og senere sterkt preget av krigens opplevelser. Ga sin sønn Seming en meget streng oppdragelse, som han i sin tur videreførte til sine barn. I kompani fra Ringebu.

 Gunder Engebretsen Eggen (1795 -18), fra Eggen. Giftet seg som 17 år gammel soldat, var da som soldat far til et uekte barn og ble far enda en gang før krigen sluttet. Det andre barnet var resultatet etter at han gikk hjem fra leieren i Solør for å hente krutt og kuler som det var stor mangel på i avdelingen. I kompani fra Ringebu. Dyktig jeger, skiløper og skytter. Kom skadefri hjem fra krigen. Støtte ved dannelsen av Sollia skytterlag i 1863.

 Nils Haldorsen Storbækmo (1782 -1867), fra Storbekkmoen, var med i slaget ved Onsrud sund i kompani fra Ringebu. Han ble ikke såret og heller ikke syk av blodsotten som herjet Hæren. Han ble alltid hissig når han snakket om krigen og opplevelsene derfra. Støtte ved dannelsen av Sollia skytterlag i 1863. Svoger av Peder Brænd som falt.

 

 oOooo

 En del navn som ikke står på stenen

 Det vil si andre solliværinger som deltok i krigen, men som av ukjente årsaker ikke har sine navn på denne bautaen:

  Døde gjorde også

 John Jonsen Brænd (Enden)  (1767 – gravlagt ved Vinger lille juleaften 1808), fra Brenna i Øverdalen, senere bosatt på Enden og Slåbumoen før han i 1805 flyttet til Venabygda der han også fant sin kone. Landvernsoldat i kompani fra Ringebu. Etterlot seg enken Marit og to barn.

 Knut Jonsen Vuluvollen (Østre) (1776 – død som soldat i felten under krigen 1809). Landvernsoldat i kompani trolig fra Fron. Hans bror Erik kom hjem fra krigstjenesten.

 Tarald Brynjulfsen Havn (1767 – gravlagt ved Vinger i romjula 1808). Landvernsoldat i kompani fra Ringebu. Etterlot seg enken Ragnhild og tre barn. Ragnhild Havn giftet seg på nytt. Hun overlevde tre ektemenn og var gift med den fjerde da hun døde.

 Jon Semmingsen Sæteren (177– død 1808).  <Kommandant ?>  i Nordenfjeldske infanteribatallion. Etterlot seg enke og tre barn.

  Så resten av dem som kom hjem

 Erik Jonsen Vuluvollen (Østre) (1782 – 1848) kom i ung alder i 1800 ut som soldat og ble korporal, deltok i krigen 1807-14 i Ringebu kompani, flyttet til Ringebu omkring 1820.

 Semming Jonsen Sæteren (1784 – tatt til fange og sluppet ut av fangenskap i Fredrikstad. Senere til Bergen stift.

 Hans Hansen Midt-Nesset/Nordre Moen (født på Sel 1784 - 1851) tjenestegjorde i kompani fra Fron.

 Jens Halvorsen Svartodden (1792 -) utskrevet til kompani fra Fron.

 Brødrene

 Anders Olsen Oppi (Lille-Nesset) (1792 - 1875) kompani fra Tynset.

 Jon Olsen Oppi (1794 - 1840) kompani fra Tynset.

 Jakob Pedersen Finstad (1790-1884), født på Barkald som Jon Sollien da eide, gift og bruker i Søre  Finstad, soldat i kompani fra Tynset.

 Ole Olsen Steberg (1787- 1886), bruker på Østre Vuluvollen. Soldat i kompani fra Fron.

 Jakob Finstad ble i et slag truffet av en kule som rispet skinnet av skallen hans. Det fortelles at han ble så oppøst av krigens opplevelser at han skalv over hele kroppen da han senere skulle fortelle om den. Han hadde med seg hjem en kanonkule så stor som en knyttneven som minne.

 For disse to ble det i 1882 søkt Stortinget om pensjon av ordfører Engebret Brænd.  Jakob Finstad var da 92 år gammel og dårlig stilt økonomisk. Ole Steberg var 95 år gammel. Pensjon ble innvilget med 100 kroner per år fra 1883. Dermed fikk de pensjon - Jakob i ett og Ole i tre år!

 

Det kan være flere.
oOooo

 

Som sagt:

Uten kloke ledere og den militære styrke som Norge hadde demonstrert i denne perioden, ville vi temmelig sikkert ikke hatt noen Riksforsamling på Eidsvoll i 1814 og heller ingen

selvstendig stilling innenfor unionen med Sverige 1814-1905.

 

Nå bøyer vi hodet og ærer og takker forfedrene 

 -  og  gratulerer hverandre med dagen.