Natthopp i døden
Sølenkletten har en karakteristisk form som flyene skulle orientere seg etter i nattemørket. Foto Arne Lohn
Ved daggry den 11. oktober 1943 var skogen på begge sider av sjøen full av fallskjermer, men soldatene var søkk borte...
Natthopp med døden til følge
Sent på kvelden den 10. oktober 1943 druknet tre fallskjermjegere fra Kompani Linge i Rambergsjøen utenfor Røros. Leif Sæther (84) sørger for at det alltid står friske blomster ved minnestøtta.
Da Leif Sæther våknet den 11. oktober 1943 hang det fallskjermer og containere i skogen på begge sider av barndomshjemmet ved Rambergsjøen. Han var 14 år, men oppstyret som fulgte har brent seg inn i minnet. Drøyt 70 år senere legger rørosingen Ole Jørgen Kjellmark flyet over på siden så vi ser rett ned i sjøen noen hundre meter under oss. Den er fem-seks kilometer lang, og smal som en orm. Langs midten av sjøen går en dyster brunsvart djupål, godt synlig fra lufta. – Der nede ligger de, slår Kjellmark fast. Skjult i dynn, gjøs og gjørme ligger levningene til to spesialsoldater fra Kompani Linge: Henning Løkken fra Stor-Elvdal og Jens Christian Beck fra Nittedal. Mange har forsøkt å finne dem, men så langt har ingen lykkes.
Oppdraget
Det hele begynte tidlig på kvelden den 10. oktober 1943. Da gjorde to svartmalte bombefly seg klare til å ta av fra den hemmelige basen RAF Tempsford fem mil nord for London. Hvert fly hadde tre mann fra Special Operations Executive/Kompani Linge om bord. Disse seks utgjorde sabotasjegruppa Grebe. Oppdraget gikk ut på å forberede anslag mot Rørosbanen og Dovrebanen. På dørken i det første flyet satt Alf Graven fra Rena, Arne «Gubben» Øvergård fra Vang og Hans «Kyllingen» Storhaug fra Rena, veteran fra tungtvannsaksjonen på Rjukan. Fly nummer to skulle følge etter en times tid senere. Det hadde Grebe-sjef løytnant Torbjørn Hoff (26) fra Elverum, telegrafist sersjant Henning Løkken (27) fra Stor-Elvdal og Jens Christian Beck (23) fra Nittedal om bord. Alle seks skulle droppes nær Sølnkletten, to mil sørvest for Alvdal.
Farlig stille
Etter krigen skrev Alf Graven en artikkel i Heimevernsbladet. Han minnes at turen over Nordsjøen gikk lavt over bølgene i et eventyrlig måneskinn. Hoppet gikk også bra. Graven, «Gubben» og «Kyllingen» landet bare en kilometer fra fiskebua under Sølnkletten som Grebe skulle bruke som base. De gjemte fallskjermene sine og fant fram lommelykter for å signalisere til flyet med Hoff, Beck og Løkken om bord. – Av og til var det som vi hørte duren av fly, men så svant det hen. Ingen ting var å se. Og timene gikk. Dagen tok til å lysne, og fremdeles var vi alene i fjellet, skriver Graven. Karene slo seg til ro med at kollegene var bare sluppet litt feil, og at de ville være på plass i løpet av et par dager. Men ukene gikk, og de dukket aldri opp.
Til bunns
Etter halvannen måned i uvisse, uten samband og på svært knappe rasjoner, tok Graven, «Gubben» og «Kyllingen» seg over til Sverige. Derfra ga de beskjed til London at Beck, Hoff og Løkken var søkk borte. Skvadronsjefens etterforskning viste at flymannskapet var skråsikre på at de hadde droppet Beck, Hoff og Løkken på riktig sted ved Sølnkletten. Men det hadde de åpenbart ikke gjort. Og som skikken var på den tiden, hoppet lingekarene uten flytevest.
Så flyet
Leif Sæther husker fremdeles oppstyret i tida som fulgte. Han legger en innrammet bildemontasje av Jens Christian Beck, Torbjørn Hoff og Henning Løkken på kjøkkenbordet hjemme på garden. – Far var ute på trappa en tur den kvelden, og så flyet som fløy lavt i måneskinnet, forteller han. Tyskerne på Røros fikk raskt snusen i droppet, og mesteparten ble beslaglagt. Men Leif og broren Alfred fulgte nøye med, og senere fant de skjermen med radiosenderen til Henning Løkken. Den gjemte de under ei steinhelle i uthuset til freden kom. – Tyske soldater gikk ut og inn over steinhella flere ganger i løpet av krigen. De skulle bare visst hva de gikk glipp av, humrer Sæther. Så tar han fram et kart der han har merket av hvor skjermer og utstyr ble funnet. Det viser at droppet gikk på tvers av sjøen. Den er 4-500 meter bred på stedet.
Fant Hoff
Leif Sæther forteller også at noen nabogutter fant en tom personellskjerm i et tre ved stranda. Han antar at soldaten som havnet på land druknet da han forsøkte å hjelpe kameratene som kjempet for livet i mørke og iskaldt vann. Sæther husker også det makabre synet av Torbjørn Hoff som to småjenter oppdaget på en grunne da de badet i sjøen sommeren etter. – Han var barhodet, barhendt og iført flydress. Han hadde fremdeles pistol, kniv og kartmappe på seg, minnes han. Lensmann og tyskere kommanderte bygdefolket til å hente liket med robåt. Hoff ble først begravet som ukjent alliert soldat på Røros. Etter frigjøringen ble han gravd opp, identifisert og stedt til hvile ved Elverum kirke. Jens Christian Beck og gruppas telegrafist Henning Løkken har aldri blitt funnet. Etter alt å dømme ligger de fremdeles i Rambergsjøen.
Fremdeles håp
Det har vært gjort mange forsøk på å finne Beck og Løkken for å gi dem en verdig grav. Sambygdinger, motstandsfolk og kolleger fra Kompani Linge søkte langs strendene og soknet i sjøen flere ganger de første årene. Leif Sæther kan også fortelle at militære hjelmdykkere gjorde et forsøk i 1946. I nyere tid har det igjen blitt dykket i Rambergsjøen, men de som har vært der nede forteller om skremmende dårlig sikt, mudder og dynn i metertykke lag. Nede i mørket kan man stikke ei hel brøytestikke ned i gjørma, og den glir like lett som i vassgraut. På dypet er guttenes våte grav et utrivelig sted. En dyster kontrast til det lyse og trivelige landskapet rundt sjøen. Flere har vært inne på tanken om å lete med moderne elektronisk søkeutstyr ut fra teorien om at Beck og Løkken må ha sunket til bunns med flere kilo våpen og annet metall på kroppen, men hittil har ingen tatt utfordringen.
-----BILDER:
TIDSVITNET: Leif Sæther (85) var 14 år den skjebesvangre oktobernatta. Han sørger for at det alltid står friske blomster foran minnestøtta ved Hådalen kapell.
RAMBERGSJØEN: Et eller annet sted ligger fremdeles levningene etter spesialsoldatene Jens Christian Beck og Henning Løkken.
------------------------------------------------
Tre hardhauser
Kaldfisken
Torbjørn Kåre Hoff fra Elverum var en av landets beste friidrettsutøvere før krigen. Han kom tidlig med i motstandsarbeid som kurér mellom Norge og Sverige. Av Gunnar «Kjakan» Sønstebys bok «Rapport fra nr. 24» skinner det gjennom at Hoff var en iskald kurér. Det var kanskje årsaken til at han ble sendt over til England og tatt opp i Kompani Linge. Før jul i 1942 hoppet han ut over Øyerfjellet sammen med Oddvar Dobloug fra Kongsvinger. Etter en periode med våpeninstruksjon for hjemmestyrkene, tok de seg over til Sverige og fikk plass på kurérfly til England. Der meldte de seg klare for nye oppdrag. Høsten 1943 skulle han ut på sitt andre oppdrag pr. fallskjerm. Det endte med feildroppet som krigshistoriker Jon Vegard Lunde kaller «Motstandskampens største tragedie i Hedmark». Torbjørn Hoff er gravlagt ved Elverum kirke, litt til høgre for inngangen.
Nøkkelmannen
Henning Løkken fra Stor-Elvdal hadde en nøkkelrolle. Han var Grebes telegrafist. Grebe hadde ordre om å operere uten kontakt med sivilbefolkningen. Uten Løkkens ferdigheter med morsenøkkelen var gruppa fullstendig isolert, og uten muligheter for å motta nye ordre og proviant fra England. Løkken kom fra enkle kår i Steinvika. Faren var småbruker- og skogsarbeider. I 1938 dro han til sjøs. Båten forliste, men Løkken berget livet, havnet i England og ble tatt opp i Kompani Linge. På et vurderingsskjema fra tiden i England, gjengitt i den nye bygdeboka for Stor-Elvdal, kan vi lese at Løkken var en meget stødig skytter, flink med sprengstoff og svært besluttsom. På en minnestein ved Strand Kirke i Stor-Elvdal står han oppført som sersjant i Royal Air Force, men han var strengt tatt sersjant i hæren. Henning Løkken har aldri blitt funnet.
En stri Beck
Jens Christian Beck fra Nittedal ble angitt og arrestert før jul i 1941 for å ha organisert en væpnet motstandsgruppe i hjembygda. Agronomen fra småbruket oppunder Romeriksåsen ble sperret inne på Møllergata 19 og slått helseløs under forhør, men røpet ingen ting. Han lå an til å bli skutt, så hjemmefronten i Oslo la en frekk plan for å redde ham. En kontakt ved sykehuset sørget for å smitte Beck med en bakteriekultur som ga en voldsom magesjau. Gestapo fryktet en epidemi, og overførte ham til fangeavdelingen på Ullevål sykehus. Derfra ble han hentet ut av to bryske karer forkledd som Gestapos lakeier, fraktet over til Sverige og sendt med kurérfly til England. Der ble han tatt opp i Kompani Linge, og sendt tilbake til Norge pr. fly og fallskjerm. Jens Beck har aldri blitt funnet.
--------Ekstra småtekster/sitater i ramme etc:
Jesus på innerlomma
Lingemannen Knut Haugland er kjent fra tungtvannsabotasjen og Kon-Tiki. I boka «Operatøren» forteller han om en tur til London med Torbjørn Hoff tidlig på høsten 1943. Der stakk de innom en tilstelning i den norske sjømannskirken og kjøpte lodd. Hoff vant et eksemplar av Det nye testamentet. Noen dager senere gjorde gutta i Grebe seg klare til dropp over Norge. Haugland ønsket elverumsgutten lykke til: «Med meg er det ingen fare, svarte Torbjørn, og klappet seg på innerlomma på brystet. Der lå nytestamentet han hadde vunnet. Noen dager seinere var Torbjørn død. Det samme var kollegene Beck og Løkken».
-----------
Max minne
Den kjente krigshelten Max Manus var på et sabotørlag fra SOE som skulle droppes øst for Oslo samme kveld som Hoff, Beck og Løkken forsvant. I erindringsboka «Det vil helst gå godt» forteller Manus at han tilbrakte ventetiden før oppdraget sammen med Hoff, og grøsser over deres grimme skjebne: «For et slit de kan ha hatt før døden kom. Men vi får håpe at de er gått rett til bunns, så tungt som de var lastet med våpen og redskap».
-------------- fakta, velg og vrak:
FAKTA:
Flyene
Flyene som fløy dropp over Norge fra RAF Tempsford var i hovedsak firemotors bombefly av typen Halifax og Short Sterling. Alle dropp måtte skje nattestid for ikke å bli skutt ned av tyske jagere. Navigatørene hadde lite annet å hjelpe seg med enn kart, kompass og stoppeklokke. Derfor måtte slippene skje på tilnærmet skyfrie netter rundt fullmåne. Da kunne navigatøren telle dalfører, se broer og gjenkjenne formen på store fjell og sjøer. Flymannskapene kunne være engelske, kanadiske, polske, norske osv.
Utdanningen
Soldatene fra Kompani Linge ble på intensive kurs opplært i bl.a. skyting, orientering, sprengning, samband, nærkamp og agentferdigheter som skygging, koder og usynlig blekk, likvidasjoner og fotografering. Fallskjermkurset tok en uke eller to. De fleste fikk tre-fire treningshopp før de ble sendt av gårde.
Utstyr:
I Norge opptrådte lingekarene vanligvis i sivil så de kunne gli ut og inn blant befolkningen uten å vekke oppsikt. Men ved selve fallskjermhoppet hadde de en kamuflasjefarget kjeledress ytterst. Hoppdressen til Oddvar Dobloug er utstilt på Glomdalsmuseet. I lommer på hoppdressen hadde de gjerne en eller to pistoler, ekstra magasiner og et par håndgranater. I tillegg kom ei blåsyrepille som siste utveg, en foldekniv, førstehjelpsutstyr og medikamenter, ei lommelerke med rom, samt norske penger og falske identitetskort, reserveproviant, en liten feltspade og i blant den klassiske commandokniven. De hadde gummihjelm på hodet, lange RAF-pilothansker på hendene, enkle hoppbriller og noen svære overtrekksstøvler på føttene som minner om vår tids militære fotposer. Rifler og maskinpistoler ble helst sluppet i containere.
Slik hoppet de
Jegerne fra SOE/Linge hoppet med lineutløst fallskjerm fra lav høyde. Reservefallskjerm og flytevest var ikke i bruk. Skjermene kunne ikke styres. Soldatene satt på dørken, svingte bena ned i et hull i skroget og slapp seg ut med et par sekunders mellomrom. Fallskjermpakker med radiosendere, ski osv. ble kastet for hånd ut gjennom hullet. Containere med våpen og utstyr hang i flyets bombefester. De ble droppet noen sekunder før eller etter soldatene. Flyet skulle ha en hastighet på rundt 60 meter i sekundet.
Kompani Linge
Kompani Linge het opprinnelig Norwegian Independent Company 1 og var underlagt britiske SOE. Etter hardtrening i England ble soldatene sendt inn i Norge for å utføre sabotasje og lære opp hjemmestyrkene.
SOE
Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet som planla, ledet og gjennomførte undergraving, sabotasje, våpeninstruksjon og likvidasjoner i okkuperte land.
Dagens Grebe
Heimevernets innsatsstyrke som i dag har ansvar for Hedmark og Oppland er oppkalt etter andre verdenskrigs Grebe. Styrken har oppsetningssted på Terningmoen i Elverum. Også Hærens Jegerkommando på Rena fører sine eldste røtter tilbake til Special Operations Executive/ Kompani Linge som gamle Grebe var en del av.
-----------------------
Kilder:
Skriftlige og digitale:
Lt. Alf Graven, Heimevernsbladet nr. 2 og nr. 4 1957.
Jon Vegard Lunde: Hjemmefronten i Hedmark og Østerdalen, bind 2.
Jean-Louis Perequin: Clandestine Parachute and Pick-Up Operations Vol. 1.
RAF Film Unit, film: School for Danger 1946.
