Ski og skigåing var en viktig del av dagliglivet for karene i Grebe. Vinteren er lang på våre trakter.

Senhøsten 1944 var hele gruppa ved Gopollen i Øyerjellet. Bortsett fra NK i gruppa, Oddvar Dobloug, som var avgitt til spesialoppdrag og i praksis var fungerende sjef for MILORG i Sør-Østerdal.

Snøfallet kom brått på karene  i oktober/november.  – Fyste snydetten var på hælvmetern, fortalte «Max» senere. De låg i et enkelt husvære og ikke ski i nærheten. De var oppbevart «iime’ Midtbekklia  og inni Grytdalom»._Dessa bygutta tenkte itte på at vintern kan kåmmå ti’le» summerte sanne «Max» opp forskjellen på erfaringsbakgrunn. Så vart det « trakke i' støpe» litt lengre for hver dag,  -ned i bygda. Grebe sine kontakter skaffet dem så ski.

Ski hadde gruppa fått med fra England som en del av den personlige utstyret. Det samme med skisko. Men engelske «puttiser» og soldatg-anklets ble byttet ut med «snysåkker tå lær hell vennmøl». Slikt be bestilt hos Grebe sine kontakt0er og betalt rundhåndet med medbrakte norske sedler fra UK. Penger var ikke problemet, men varetilgangen i det okkuperte Norge for Lingekarene og andre «trengende». For øvrig hadde de alltid med seg et stort pengebeløp hver. Kom de ut for de rette var cash en bedre møte å komme utav  en trengt situasjon enn kanskje våpenbruk…

Skismurning var en annen utfordring. Da Grebe gikk inn i Norge igjen like før jul 1944, hadde de sørget for gode , grunnimpregnerte ski og svensk skismørning i sekken. Svenskene gjorde for øvrig store framskritt når det gjaldt skismørning under de fem åra verdenskrigen varte. Derfor var de mye rakere i skisporet enn finner og normenn de første  vart det sagt.

Lange skiturer og mye hardt føre i høyfjellet, slet på skiutstyret.  Nå var skieliten i Norge, i alle fall mange av dem, alvdøler, og de ble alle etter hvert involvert i Grebe sitt kontaktnett. Kvebergbrørdrene og Halvard Eggset såg på  lange turer med tunge sekker innover i fjellene, som trening. Offisielle skikonkurranser, boikottet de som resten av ski-Norge. Men de trodde på fred og nye skikonkurranser.  Disse kara var som sagt i Norgeseliten og hadde lager av godt skiutstyr. Dessuten var de kyndige og mang ei kvile i «Ambassaden» (Ruudshytta) ble brukt til skivedlikehold for Lingekareruten tilsvarende kunnskap. Rolf «Max» Øvergaard tok også slike «oppdrag». Han visste godt at "klabbet" ski for de andre, vart det turene lengre og tidkrevende. Men rett skal være rett, mange av karene var gode skiløpere og hadde vett og forstand både oppå ski og friluftsliv under under vinterforhold. Knallgord form fra commandotrening i Skottland og evne til å presse seg sjøl, var derssuten i botnen hos den tids spesialsoldater.

Helge Nsset skaffet tjære fra Sollia og skia ble jevnlig smurt med dette. Festesmørning var det ikke lett å få tak i. Men «Max» som før krigen hadde vært aktivt skiløper til liks med sine venner de nevnte alvdølene, hadde hjemme i Sollia et lager både av ski og ikke minst skismørning. Det var en del av fabrikantenes sponsing den tida – eller skal vi si «Smøring». Østbye ifra Trysil var før krigen kjent for å ha den beste smismørningen  . På låven ved Atnbrua hadde «Max» et større lager fra Østbye. Vennen Helge var innom og tok med dette inn i fjellet.

God glid og godt feste var da som nå, et betydelig bidrag til en bedre skitur. Da fikk det så være at Østbye var på «den andre siden».

Sjøl Lingekarer var pragmatiske og gikk med tilfredshet på NS-smørning!

Les også www.sollia.net/nytt-fra-bygd-og-fjell/forening-til-skisportens-avskaffelse