– Storhaug ble håndplukket av lederen for operasjonen, Joachim Rønneberg. Han var en glimrende skiløper, erfaren friluftsmann og en hardhaus. Storhaug hadde kvaliteter som gjorde at han passet godt til oppdraget, sier Ivar Kraglund ved Hjemmefrontmuseet.

• Se i Nett-TV: Kampen om Tungtvannet

– Fremragende skiløper

Storhaug holdt vakt ved porten mens sprengladningene ble plassert. Senere var det om å gjøre å komme seg unna med livet i behold, og sabotasjegruppa måtte legge store distanser bak seg på ski for å komme seg i sikkerhet til Sverige.

– Med unntak av Kasper Idland, som var fra Rogaland, var alle gode skiløpere, med Storhaug som den fremste. Det er en bragd i seg selv at klarte å tilbakelegge 50 mil på ski i løpet av 15 dager under røffe forhold, sier Kraglund.

(Saken fortsetter etter bildet)

• Les også: 1,2 millioner så «Kampen om tungtvannet»

Til Ålesund som rørlegger

I Løten sitter Ingeborg Storhaug Ryen, en av Hans Storhaugs søstre fra en stor søskenflokk. Den eldste, Else Storhaug, giftet seg med Alf Prøysen i 1948.

Hans Storhaug holdt kortene tett til brystet da han ble med i motstandskampen. Hverken foreldre eller søsken visste hva han drev med, men de skjønte at noe var på gang.

– Hans fortalte at han skulle til Ålesund for å gjøre noen rørleggerarbeid, men han hadde aldri engang tatt i en rørtang, så det skjønte mor og far lite av. Han reiste fra Ålesund til Shetland og så til Skottland der han trente til oppdraget, minnes 82-åringen.

«Kyllingen»

Storhaug fikk dekknavnet «kyllingen» da han kom til Skottland. Men søsteren forteller at på ingen måte var på grunn av feighet at han fikk det lite flatterende tilnavnet.

– De drev og tjuvjaktet litt i Skottland, og til slutt kom oppsynsmannen til leiren. Han beskrev en av tjuvjegerne som en liten mann med stor nese og store føtter, «just like a chicken». Det navnet fulgte Hans resten av krigen, ler Ingeborg Storhaug Ryen.

Så moren i vinduet under flukten

I likhet med mange andre som hadde opplevd krigshandlingene på nært hold, snakket Hans Storhaug lite om hva han hadde vært med på. Men flukten fra Telemarksvidda og til Sverige likte han prate om. Datteren, Åse Storhaug Hole, husker spesielt en historie godt.

– Flukten gikk over Rena der de stjal en lekk båt og bruke skiene som årer. Etterpå gikk ruta rett ved barndomshjemmet på Øverjordet. Far fortalte at det lyste i vinduet og han så farmor. Våte, kalde og med lite rasjoner igjen, spurte far Rønneberg om han kunne gå inn på stabburet for å hente mat. Det ble vurdert som for farlig, både for gruppa og for familien, så svaret ble nei.

• Les også: Dette er tungtvann

Høyt dekorert

Hans Storhaug fikk åtte hedersmedaljer for bragdene under krigen. Datteren har ofte lurt på hva det var med faren som gjorde at han ble plukket ut. At han var den beste av Gunnerside-karene på ski, var åpenbart et stort pluss, men mye tyder på at personligheten hans var like viktig.

– Far var optimistisk av natur og tok ting som det kom. I boka til Joachim Rønneberg står det at han ville ha med seg folk som kunne bevare humøret i motgang og holdt bena på jorda når det gikk bra. Dette oppsummerer nok far godt, mener hun.

– En annen type enn de andre

Endre Ellefsen spiller Hans Storhaug i serien. Skuespilleren hadde hørt om flere av Tungtvanns-heltene, men Storhaug var et nytt bekjentskap.

– Det var vanskelig å finne noe særlig informasjon om Hans, men han var nok en annen type enn mange av de andre sabotørene. Mange av dem var en slags «nikkersadel» som markerte seg tydelig, men Storhaug var fra sparsommelige kår i Hedmark og holdt seg mer i bakgrunnen, forklarer skuespilleren.

Med lite bakgrunnsinformasjon måtte Ellefsen ta seg en del kunstneriske friheter i tolkningen av Hans Storhaug. I serien er han med i de fire siste episodene, men som i virkeligheten er ikke Storhaug den som får mest fokus.

– Rollen min er ikke like stor i serien som den Hans hadde i virkeligheten. Spesielt under flukten var han sentral som kjentmann langs fluktruta med sin erfaring fra jakt og friluftsliv. Han var god på ski og den beste skytteren, så han var nok på alle måter en perfekt mann å ha med seg i strid, oppsummerer Ellefsen.

• Les også: «Kampen om tungtvannet» solgt til enda flere land

– Post-traumatisk stress

Etter krigens slutt flyttet Hans Storhaug tilbake til Rena der han giftet seg med sin Mildrid. Men som så mange andre som opplevde krigshandlingene, var det ikke alltid like lett å leve med minnene om den dramatiske tida. Det kostet å være borte fra familie og venner i fem år, og dette satte sitt preg på Storhaug.

– I perioder tror jeg han slet med posttraumatisk stress og han hadde problemer med å sove. Men far var sosial, hadde godt humør og var veldig glad i friluftsliv. Alt det hjalp når det var vanskelig. Da barnebarna kom ble det en stor berikelse i livet hans, så han hadde gode år, oppsummerer hun.

(Saken fortsetter etter bildet)

Ble filmstjerne i Paris

Da den fransk-norske filmen Kampen om Tungtvannet kom ut i 1948, spilte mange av sabotørene seg selv. Hans Storhaug prydet filmplakaten og det gjorde at den sindige karen fra Rena fikk noen nye utfordringer han måtte håndtere under premieren i Paris.

– Filmen ble populær i Frankrike med plakater på alle gatehjørner, så far ble gjenkjent på gata i Paris. Det er morsomt at historien løftes opp nok en gang med TV-serien på NRK, og det er fint at de får anerkjennelse for det de gjorde.

(Saken fortsetter etter bildet)

«Kyllingen» døde i 1995, 80 år gammel. I dag står det en minnebauta av Hans Storhaug i Rena sentrum. Selv om Storhaug er ukjent for de fleste, var han allikevel overveldet over oppmerksomheten.

– Han var takknemlig og syntes til tider at det ble for mye av det gode. Da pleide han å trekke frem andre som også satte livet på spill, og som kanskje ikke var så heldige. Vi i familien er takknemlige for all oppmerksomheten far har fått, og det var han selv også, sier Åse Storhaug Hole.