Tilbake til basen etter slitsomt oppdrag på vårføre 1945. Bredesen til høyre.
Knut Erik Landgraff har skrevet en artikkel om Kp.Linge karen Kaare Bredesen fra Gjøvik som kom som forsterkning til Grebe Red i 1945. Han bygger bla på artikler tidligere publisert her på sollia.net

En februarnatt for 70 år siden hoppet gjøvikgutten Kaare Bredesen (23) ut over Rondane for å sprenge jernbanen. Fallskjermen henger i dag nypakket på Eiktunet.

 

«Havmannen tenner lys» lød en av særmeldingene fra BBC London om ettermiddagen den 23. februar 1945. Dette var klarsignalet som fem magre karer på ei bortgjemt hytte i fjellbandet øst for Rondane ventet på. De tok på seg skiene, sjekket våpen og tok fatt på marsjen mot det avtalte slippstedet inne på snaufjellet. Samtidig gjorde fire firemotors Sterling bombefly seg klare til avgang på flystasjonen RAF Tempsford nord for London. Ved sjutiden klatret seks norske fallskjermjegere om bord. En av dem var Kaare Bredesen fra Gjøvik. Han døde i 1972, men fallskjermen han brukte denne kvelden for 70 år siden henger i dag i Åttekanten på Eiktunet. Nylig ble den åpnet, luftet, inspisert og pakket om av tidligere forsvarssjef Harald Sunde. Kaares Bredesens sønn Lars var invitert til Eiktunet i forbindelse med ompakkingen.

 

Kompani Linge

– Ved påsketider året før måtte far rømme Norge i hui og hast fra hybelen sin på Hamar etter at tyskerne begynte å rulle opp nettverket rundt den forbudte avisa «Folkeviljen», fortalte Lars. Faren tok seg over til Sverige, og trygt framme i Stockholm ble han sendt  videre med kurérfly til England. Der ble han tatt opp i Norwegian Independent Company no. 1, populært kalt Kompani Linge. Britene kalte soldater som Kaare Bredesen for agenter. Utdanningen omfattet alt fra pistolskyting, sprengning, forkledning og nattorientering til likvidering med og uten redskap. Kronen på verket var fallskjermkurset. Under krigen hadde man dårlig tid, og etter kun tre-fire treningshopp utenfor Manchester ble agentene regnet for å være modne for natthopp over okkupert område. Kompani Linge sto under britisk kommando og var en del av Special Operations Executive (SOE) som utviklet tilsvarende avdelinger for bruk i alle okkuperte land. Også soldatene som sprengte tungtvannsanlegget på Vemork var SOE-agenter.

 

Over Mjøsa

De fire flyene krysset Nordsjøen i lav høyde i håp om å lure tysk radar. Da de nærmet seg kysten, muligens i nærheten av Hardanger, klatret de raskt opp i flere tusen meters høyde for å gå klar av tysk antiluftskyts, før de på ny senket seg lavt ned og dundret fram over skog, fjell og sovende bygder. – Far fortalte at de ble forfulgt og beskutt av en tysk nattjager. Det var nære på, men de klarte å slippe unna, minnes Lars Bredesen. Befolkningen var pålagt å skjerme vinduene med lystette blendingsgardiner så byer og tettsteder kunne være vanskelige å se. Men i måneskinn kunne pilot og navigatør fremdeles telle dalfører og kjenne igjen sjøer, elver og bruer. Et av knepene var å peile seg inn på Mjøsa, hvor Helgøya var et lett gjenkjennelig «pinpoint». Herfra kunne de tråkle seg videre mot neste sikre punkt. – Det var en rar følelse. Vi reiste fra en våt og tåkete vår i England, og kom til skinnende hvite norske høyfjellsvidder. Det var fullmåne, og vi kunne tydelig se skisporene på vidda, foralte Kaare Bredesen i et intervju da krigen var over.

 

Midnatt

Ved midnatt dundret flyene lavt inn over slippstedet og soldatene hoppet. Nede på bakken ble de tatt i mot av sabotasjegruppa Grebe som hadde operert fra en base i Rondane-traktene siden høsten 1943. Grebes oppdrag var å forberede jernbanesabotasje mot Rørosbanen og Dovrebanen. I tillegg instruerte de lokale Milorggrupper over store deler av Hedmark og i Gudbrandsdalen. En av dem som tok i mot Bredesen nede på bakken var fallskjermjeger Hans Storhaug fra Rena, veteran fra tungtvannsaksjonen på Vemork (og Alf Prøysens kommende svoger). Sammen med de seks nyutdannede jegerne fra England kom 52  containere og 25 store pakker dalende. Til sammen fem tonn utstyr. – Det var et fælt slit. Vi brukte åtte dager på å finne og gjemme alt sammen, fortalte Kaare Bredesen etter krigen. Slippet skulle senere bli husket som «Stor-sleppet ved Gjetvola».

 

Ingen pusekatter

Sabotasjegruppa Grebe som gjøvikgutten ble underlagt etter landing var ingen pusekatter. De hadde allerede likvidert to norske statsborgere mistenkt for angiveri. Den ene var en løsmunnet reinsjeger på Tretten som to mann fra Grebe oppsøkte og avlivet hjemme på hans eget kjøkken. Den andre var en 37  gammel barnepleierske på Ulsberg som fire mann dro med seg til ei nærliggende bru, drepte og kastet i elva. Ved en senere anledning skjøt de ned to tyskere som overrasket dem på ei hytte nær Folldal. På tampen av krigen sprengte Grebe jernbanen flere steder for å sinke transporter av soldater og materiell sørover til sluttkampene i Tyskland. Kaare Bredesen instruerte hjemmestyrker i Gausdal, og ved frigjøringen var han i virksomhet på Lillehammer.

 

Etter krigen

Etter krigen arbeidet Kaare Bredesen i lokalpressen. Først to år i Samhold, senere i Oppland Arbeiderblad inntil han døde 4.mars 1972. Sønnen Lars forteller at faren etter krigen hentet fallskjermen hjem til Gjøvik som et minne, og der ble den liggende som en bylt på loftet. Flere år etter farens død tok familien skjermen med til Hærens Jegerskole på Trandum og fikk den pakket før den ble levert til militærsamlingen på Eiktunet. Slike gamle skjermer av natursilke må luftes regelmessig for ikke å ta skade. Derfor ble skjermen nylig åpnet og fagmessig pakket om av tidligere forsvarssjef Harald Sunde. Han har lang erfaring innen faget. Både som sivil hopper, og fra sin tid som fallskjermjeger og senere sjef for Hærens spesialstyrker på 1990-tallet. – Det var på høy tid at skjermen fikk lufte seg. Deler av silken har spor av tidens tann, men nå henger den trygt noen år til, konkluderte generalen.

 

------------

stolpe/faktaramme etc:

SOE: Hoppet med amfetamin og blåsyre på innerlomma

Fallskjermen på Eiktunet er av den engelske typen som ble brukt under siste halvdel av krigen. Fallskjermen var festet til flyet med ei line. Når soldatene slapp seg ut, rev lina skjermen ut av pakningen. I de fleste tilfeller åpnet skjermen seg momentant og problemfritt. Og det burde den helst gjøre, for reserveskjerm var ikke i bruk. I likhet med de fleste av sine kolleger i Kompani Linge fortalte Kaare Bredesen lite om hva han var med på. Ingen vet lenger hvordan han var utrustet denne februarkvelden, men antagelig hoppet han slik som Linge-soldater flest. Det vil si med en romslig kamuflasjefarget kjeledress over battledressen. Et eksemplar som har tilhørt Bredesens Grebe-kollega Oddvar Dobloug kan sees på Glomdalsmuseet. Videre brukte agentene gummihjelm på hodet, fôrede pilothansker i skinn, og et par overtrekksstøvler som minner om vår tids militære fotposer. De bar en skuddklar pistol i en spesialsydd lomme på kjeledressen, og en foldekniv på venstre arm og ei lommelerke med rom på innerlomma. I hoppdressen hadde de også en liten feltspade, reserveproviant og førstehjelpsutstyr som bandasjer og medikamenter. Standardpakka inneholdt piller mot flysjuke, sovepiller, piller mot sterke smerter, samt amfetamin for ekstra krefter i kritiske situasjoner, for eksempel under flukt. Standard utrustning var også ei selvmordspille med blåsyre. Å hoppe med et par håndgranater i lommene var også vanlig. Agentene kunne være angitt, og de kunne aldri være sikre på hva (eller hvem) som møtte dem på bakken. Lingesoldater hadde ingen interesse av å bli tatt levende. Det betydde bare langdryge gestapoforhør med brutal tortur før en sikker henrettelse. Ski og telt, geværer og maskinpistoler, ammunisjon og sprengstoff, radiosendere, ski, tobakk, proviant og brennevin ble også sluppet i fallskjerm. Mesteparten i to meter lange stålcontainere som hang i flyets bombefester. En slik container kan beskues på Eiktunet.

 

---------

Tidligere sjef for Hærens spesialstyrker Harald Sunde pakker om skjermen til Kaare Bredesen mens hans sønn Lars Bredesen (t.v.) og Mjøsmuseets Kjell Roger Hansebåten og Hovel Lønnum følger nøye med.Generalen har nylig vært innom Eiktunet museum på Gjøvik og luftet, inspisert og pakket om skjermen som Kaare Bredesen brukte. Den var like fin, bortsett fra enkelte mindre paneler i silkekalotten som var en smule preget av tidens tann. Harald Sunde fortalte at gamle silkeskjermer å luftes og pakkes om jevnlig for ikke å ta skade av lagring. Skjermen hadde ikke vært åpnet siden Bredesens sønner tok den med til Hæren Jegerskole og fikk pakket den om der for flere tiår siden. Så vidt jeg vet er det Lars Bredesen og brødrene hans som eier fallskjermen, sjøl om den henger hos Mjøsmuseet på Eiktunet,

. Ei måneskinnsnatt for 70 år siden kom Kaare Bredesen dalende ned fra et fly av denne typen, et Short Sterling bombefly. 

GREBE og Kp.Linge operasjonene i vårt område blir tema under Fossedagene i Sollia med bla utstillingsåpning 2.september.