JORDEN RUNDT MED FRESKE KARER-2

NORSK TROPEKOMPANI I BOMBAY

 I Colaba Camp fikk nordmennene som i 1941 skulle til England via Det fjerne østen, sin første drill i ytterst eksotiske omgivelser.

 Blant staute indiske gurkha- og sikh-soldater fikk de unge nordmennene som var på vei fra Sverige til England, en smule innføring i militærlivets finesser. Livet i Orienten bød på mange slags opplevelser for freske norske karer, men mange ukers ventetid falt likevel lang for dem som tross alt hadde reist hjemmefra for å delta i krigen. Men endelig en dag kom båten som skulle føre dem til nye eventyr i fjerne land.

 FOR VI MENN AV MAJOR SVEIN HAADEM 

Bildet: Unger krydde det av i Bombay, og oppsikt vakte vi overalt.
Synet av et norsk skip, flagg og norske sjøfolk og møtet med et førtitalls fremtidige reisekamerater i Suez var oppkvikkende. Skuta het Sommerville, og av de førti var det flere kjenninger fra Stockholms-tiden. De hadde fulgt omtrent samme rute som vi, men var blitt hindret av de usikre forholdene lenger nord og hadde måttet unngå såvel Syria som Irak. Fra Mersin i TyrJd,a var de kommet med båt over Middelhavet til Port Said, hvor de hadde vært noen dager og gjort byen meget utrygg.

Om ettermiddagen 5. juni lettet Sommerville anker og sto sørover 1 Rødehavet. Varmen i Cairo var rene skjære mildværet å regne mot det vi opplevde de nærmeste dagene. Heldigvis var Rødehavet fullt av vann, og det ble improvisert et dusjarrangement på dekk. Vi passerte Aden, og jevnt og trutt stevnet Sommerville østover. 15. juni ble det landkjenning, de første svake konturer av en kyst dukket opp i horisonten, og i skumringen ség skuta inn på Bombays havn.

India - det forjettede land! Fra rekka stirret nysgjerrige øyne mot den opplyste byen, det var noe av den samme følelse i oss som da vi krysset grensen til Sovjet. Her var også et stort og ukjent rike, en fremmedartet verdensdel - og så fjernt fra vårt eget lille Norge.

Blant gurkhaer og sikher

Hva nå? At vi måtte i land, og at Sommerville skulle videre på sin ferd til Det fjerne østen visste vi, men ellers var vår skjebne uviss. På kaien møtte den norske konsul i Bombay frem for å ønske oss velkommen. Store busser kjørte oss ut til Colaba Camp, en gjennomgangsleir hvor militære avdelinger og enkeltpersoner oppholdt seg på vei til eller fra de forskjellige krigsskueplasser. Bare vaktpostens turban og svarte helskjegg vitnet om at vi var i India og ikke på Heistadmoen.

Brakkene var lange og stygge og utstyret spartansk. Køyer på begge sider av midtgangen og noen spiker til å henge klærne på var det hele. Til gjengjeld fantes det en sann overflod av husdyr. Min sidekamerat hadde vært i leiren noen dager og kunne straks meddele sine erfaringer på området.

- Her trives alle slags kryp. Veggedyr, kakerlakker, lopper - alt i skjønn forening. Se her!

Han viste frem en arm med røde og tydelige merker fra hissige angrep.

- Men, la han trøstende til, du blir så vant til det at du ikke kjenner at de kryper inn i nesa di engang!

 Så lettvint var det dog ikke, og jeg hadde mang en frisk fight med min egen besetning i ukene som kom.

I leiren var i øyeblikket en del RAF-personell samt diverse britiske tropper, og ikke å forglemme navngjetne gurkhaer og sikher. De førstnevnte er små og robuste fjellfolk fra Nepal, beskrevet som verdens beste krigere – ytterst tapre og hardføre. Deres store og krumme sabel av en kniv, gurkhakniven, var kjent og fryktet over hele Østen. Atskillige tusen gurkhaer gjorde ypperlig aktiv tjeneste på britisk side under krigen. Sikhene fra Punjab var av samme ulla, også harde og nøysomme soldater. I svart skjegg og praktfulle turbaner var de et malerisk innslag i leirens gråbrune omgivelser.

Det var stor gjensynsglede da vi også fant vel tretti norske vikinger i Colaba Camp, bl.a. karene vi hadde skilt lag med i Ankara. De var kommet midt opp i Rashid Ali-episoden i Irak og hadde hatt noen begivenhetsrike uker. Selv om det ikke akkurat var blitt 1001 netter der, hadde de opplevd litt av hvert av eventyr, og vi lot dem straks slippe til med sin beretning:

Bombing i Bagdad

- Da vi kom til Bagdad den 1. mai, var stemningen i Irak på bristepunktet, det var øyensynlig like før det braket løs. Den tyskvennlige Rashid Ali hadde tatt makten i landet like før, og hadde nå satt kniven på strupen på britene med kravet om at de skulle trekke seg ut av Irak nesten omgående.

- Naturlig nok var nervøsiteten i Bagdad stor, og innstillingen overfor engelskmennene ikke særlig velvillig. Vi ble møtt med mistankens skjerpede blikk. Her kom en gjeng utlendinger på vei til England, utstyrt med en anselig bunke britiske visa og papirer. Fra stasjonen bar det derfor rett til et hotell hvor vi ble internert etter alle kunstens regler.

- Dere får holde dere innendørs, ellers smeller det, var ordren.

- Dagen etter brøt det ut kamphandlinger, og i de følgende ukene var det unektelig ganske livlig i den irakske hovedstaden. Britiske fly suste inn over byen og slapp bomber mot jernbanestasjonen og andre militære mål. Og luftvernet svarte så godt det kunne, det dundret og braket så vinduer og vegger ristet. På hotellets tak var det nemlig plasert [sic] et par kanoner. Jeg tror ikke at de traff noe særlig, men smalt gjorde det.

- Situasjonen for oss som satt der innesperret var alt annet enn trivelig. Attpå til avla våre voktere oss nattlige visitter for å forvisse seg om at vi ikke var flyktet, og styggelig væpnet var de med køller og lange kniver. Det var så visst ikke kaffe og kaker de kom med på senga, sa Jan Baalsrud.

- 17. mai ble feiret til akkompagnement av granatsmell og bombedrønn, det hele illuminert av lyskasternes søkende stråler. Jamen litt av et festfyrverkeri! Men selv om husarresten gjorde kjødet skrøpelig, var ånden uknekket.

- Noen dager senere bestemte man seg endelig for å flytte oss til roligere omgivelser. Med tog gikk det til Teheran i Persia. Stridighetene i Irak ebbet imens ut. Britene rykket raskt frem overalt og nedkjempet de fåtallige og mangelfullt utstyrte irakske styrkene. 30. mai flyktet Rashid Ali fra det hele. For oss ble det så å ta fatt på nesten samme vei tilbake, først til Abadan og senere til Basra. Derfra dro vi med et troppetransportskip i begynnelsen av juni - og her er vi altså.

Norsk tropekompani nr. 1

Ventetiden i Bombay kunne bli lang, det var åpenbart, og noe måtte gjøres for å unngå de skadelige virkninger av et uorganisert dagdriveri. Det ble derfor bestemt å sette i gang litt øvelser, og slik oppsto historiens første norske landmilitære avdeling i tropiske strøk.

Først og fremst trengtes et noenlunde ensartet antrekk. Øyeblikkets blanding var enestående i sin brokete variasjon og er siden bare overgått av den militære uniformsparade sommeren 1945, hvor Forsvaret synte frem sine muntre kombinasjoner av amerikanske, britiske, svenske, tyske og heilnorske effekter.

Vår velgjører, konsul Ahlsand trådte straks støttende til. Foruten kjærkommen lønn fikk vi 30 rupees hver til anskaffelse av en høvelig uniform. Leirens skreddere sydde på harde livet, og 22. juni mønstret norsk tropekompani nr. 1 i Bombay.

Dets sjef var Fritjof Normann, fersk kadett fra Krigsskolen hjemme. Han omkom senere under krigen i Kompani Linges tjeneste. Etter landsetting på norskekysten engang i 1942 er hans videre skjebne ukjent. Det var Normanns store fortjeneste at innføringen av en aning militær stil skjedde så knirkefritt som det gjorde, både her og senere under reisen. Det militære innslag betydde nemlig foruten oppstillinger, øvelser o.l. også inndeling i offiserer, sersjanter og menige av reisekamerater som til nå hadde vært i nøyaktig samme båt (tog). En utmerket kilde til misnøye og konflikt, som lykkeligvis ble unngått takket være fornuftig ledelse - og også positiv innstilling hos dem som med ett ble degradert til den store, menige hop.

Man gikk forsiktig til verks. Til å begynne med var dagseddelen følgende:

Kl. 10.00 - Oppstilling.
Kl. 10.15 – Inspeksjon av brakka.

Resten av døgnet
- Fri.

En overgang var det likevel, idet man nå daglig måtte stille til offentlig beskuelse av seg selv og sine køyer.- Dette skulle ha vært i Odessa, var det en som sa, - tenk om dem hadde finni på å stille oss opp slik midt på natta der!

Jobben som fast brakkeinspektør var tildelt fenrik Petter Deinboll. Indretjenesten var ikke nettopp av de disipliner deltagerne hadde konsentrert seg mest om hittil, og treningen i å re senger og rydde sine saker på plass lot nok en del tilbake å ønske. Deinboll utførte sin lite misunnelsesverdige oppgave med stor og elastisk konduite, og så mange trefninger ble det ikke.

Senere under krigen ga også Deinboll sitt unge liv, etter først å ha utført en serie fremragende oppdrag som Linge-mann i Trondheims-området. På vei over til ny jobb i Norge i 1943 forsvant flyet han var ombord i, sporløst over Nordsjøen.

Kryping under tropesolen

Etter en ukes gradvis oppvarming og innføring i militærlivets strabaser ble omfanget av øvelsene økt noe - til dels etter ønske av guttene selv. Revelje ble satt til 07.30, og det hendte flere dager i trekk at samtlige kom seg opp når signalet gikk. Etter frokost fulgte oppstilling i to tropper hvis sjefer var fenrikene Ivar Hauge og Otto Rollnes, begge nordlendinger. Så gikk veien ut til Colabas gressgrønne sletter, og under Bombay-solens lunende stråler drev vi øvelser i lag og tropp - kryping, åling og andre strategiske bevegelser. Det hendte nok at noen lurte seg unna, særlig var krypingen i 35°C lite velsignet. Men stort sett var spiriten upåklagelig hos de aller fleste.

Gymnastikken som fulgte var mer populær og ble fortrinlig ledet av Rollnes, kjent og aktiv idrettsmann fra Norge. I en passende blanding av løp, lek og tøyninger svettet vi i løpet av halvannen times tid ut foregående dagers øl og latmannsliv.

Vi fikk snart i stand et fotballag. Konsul Ahlsand skaff et støvler, drakter og annet utstyr, og det ble ordnet med kamper, både i leiren og inne i selve byen. Våre motstandere var lag fra militære avdelinger og norske skip - en gang spilte vi også mot selveste Bombay-polisen. De fleste dystene vant vi merkelig nok, men mot polisen ble det tap. Stryk fikk vi også av et lag fra Ceylon - små, mørkhudede karer som var raske som monsunvinden. Da kampen skulle begynne, oppdaget vår solide høyre back plutselig at det var noe eiendommelig ved disse karene. Han pekte forundret:

- Nei, se på dem'a, de har jo ikke noe på beina jo, bare svarte tær.

 Vantro stirret vi bortover, det gikk da ikke an å sparke fotball slik? Det der kunne da umulig være sunt?

 Alv Johnsen var doktorspire og mente at vi måtte ta medisinske hensyn.

 - Vi må gjøre det samme, det er klart - ellers kommer vi jo til å ruinere beina deres.

 Et tappert forsøk ble gjort, men langtfra vellykket - det var pinlig ubehagelig både for oss selv og for de som så på. Etter noen prøver var det tydelig at hvis vi ønsket å få alle tærne noenlunde hele med til England, måtte støvlene på igjen. Med støvlene ble vi imidlertid ubehjelpelig sene mot de kjappe barfotingene. Svarte ben gikk som trommestikker, de løp fra oss som ingenting, og rente ballen i mål fire ganger uten at vi maktet å gjøre gjengjeld en eneste gang.

Trangt om saligheten

Diverse restriksjoner gjorde at vi dessverre ikke fikk reise særlig mye rundt i dette veldige landet. Men så rent lite hadde ikke millionbyen Bombay og nærmeste omgivelser å by på heller. Med sin østerlandske blanding av prakt og fattigdom hadde byen nok av ting av interesse - bygninger, mennesker og dyr - og med den tiden som sto til rådighet fikk vi med oss det meste. Marmormoskeen Taj Mahal, fakirer, slangetemmere og elefanter ble behørig beundret og fotografert. Folk og folkeliv ble det også rikelig anledning til å studere. Det var mennesker overalt, hvor man så enn snudde seg - ikke en, to eller tre, men dusinvis.

En stor prosent av Bombays befolkning lot til å ha sin bolig ute i Guds frie natur, i beste fall med et blikktak å gjemme seg under når det regnet som verst. Med tepper, presenninger og kjøkkenkasser holdt de til på fortauer, i rennesteiner eller hvor det måtte være noen kvadratmeter ledig territorium. En spasertur om ettermiddagen når folket hadde sin lille høneblund, var rene paradishoppingen - en, to, tre og et lite hopp ...

 I friluft spiste de, her barberte de seg, og her holdt de siesta – eller røk i tottene på hverandre, alt etter som [sic]. De dårligst stilte led utvilsomt nød, og det var vondt å se hvordan sult og elendighet mange ganger hadde satt sine uutslettelige spor, særlig på barna.

Gledeskvarterene - ja, de må også nevnes. Hver storby har sine spesielle strøk, og på dette område hadde Bombay ikke småtteri å by på. Det var nyanser langs hele skalaen oppover, fra småsnuskete anlegg basert på korte, nødtørftige besøk til super-institusjoner hvor behandling og etterbehandling kunne strekke seg over flere døgn. Førstnevnte kategori var lite tiltalende og følgelig klassifisert som «Out of bounds» - forbudt - for militært personell. Hensynet til en sunn sjel i et sunt legeme gjorde uten tvil et slikt forbud berettiget, og husene ble da heller sjelden eller aldri besøkt av de norske. Det samme derimot kan neppe sies om stedene litt høyere opp på skalaen. Ifølge entusiastiske beretninger måtte det til dels være rene kulturinstitusjoner disse stedene, strøket var fasjonabelt, utvalget utsøkt, traktementet raffinert – og prisen deretter.

 Enerverende ventetid

 Dagene gikk, ukene likeså. Snart ble det å regne i måneder. Vi ventet på skipsleilighet - og det trakk som fryktet ut. Krigen raste stadig videre og økte i omfang og intensitet. Nå var Hitler i gang i Russland også. Samme dag som vårt bolde tropekompani så dagens lys, rykket tyskerne østover, og i løpet av faretruende kort tid var de fruktbare distrikter vi hadde reist gjennom for bare noen uker siden, en eneste stor slagmark.

 Hver kveld stimlet en stor flokk sammen rundt den lille radioen som var anskaff et med konsul Ahlsands bistand, og ved nennsom behandling av de forskjellige knotter lyktes det å trylle frem kjente og kjære signaler, langt der borte fra: « ... - ... -Ti-ti-ti-ta, ti-ti-ti-ta ... Dette er London, med nyheter på norsk.»

 Det var inspirerende å høre stemmene fra BBC's norske seksjon. En hilsen fra det frie Norge, gjennom eteren kom den, og over en uendelighet av hav og land. Friskt mot, karer! Kom an!

Selve nyhetene var ikke bestandig like oppmuntrende, det er så – heller dårlige var de mange ganger, men det var våre nyheter, fra våre egne myndigheter og på vårt eget språk, og derfor hadde de sin store misjon. Underlig er det i grunnen å minnes den fantastiske optimisme som, alle katastrofale meldinger til tross, gjorde seg gjeldende. Ingen var et eneste øyeblikk i tvil om krigens endelige utfall, spørsmålet var rett og slett hvor snart. Ville vi rekke frem før det hele var over? Og ville vi i det hele tatt få noen anledning til å yte vår skjerv til den felles sak?

- Her går vi, 80 freske karer og fulle av spirit - og venter på en båt som aldri kommer.

- Vi rekker Gud bedre oss ikke frem i tide engang, krigen er slutt før vi kommer til England.

 Det var juli 1941. Etter som dagene gikk ble brakke- og leirtilværelsen dominerende. Pengene skrumpet in, og ventingen tok på. Det ble sjakk, bridge, øl, limonade, svette og kakerlakker. Og så regnet det. Himmel og hav som det kunne hølje. Monsuntiden var inne, og da kom gjerne all den nedbøren man skulle ha for det året. Det var rart brakketaket holdt.

Fem uker var gått, slutten av juli nærmet seg, men ingen båt. Da, med ett, kom de første ryktene. «...flere troppetransportskip ligger på havna, de skal av gårde til England, mulig vi får være med der...» Etter flere dagers ulidelig spenning kunne Normann endelig gi den offisielle bekreftelsen:
- Det er i orden, vi reiser 27. juli med Durban Castle - neste stopp er England. Gjør klar!

Gleden var ubeskrivelig – omsider skulle siste etappe begynne. Den lange brakka ble ryddet og tømt, kofferter pakket og lempet på biler, og tidlig en søndag morgen marsjerte 80 mann i sluttet tropp og med flagget i spissen forbi undrende tilskuere i Bombays gater - hva i all verden var nå dette for slags opptog?

Konvoien sto sørover, Ceylon var første mål, derfra skulle kursen settes tilbake til Afrika - til Durban i Sør-Afrika denne gang.