Krigen for 75 år siden:

Mars 1945:  Hände hoch!

Angrepet mot pumpestasjonen på Otta var vellykket, og nå ville Lingegruppa Grebe forsøke seg mot vannverkene på Hjerkinn og Fokstua.

Fra midten av mars, da Dovrefjell-gruppa Woodpecker igjen var aksjonsklar, ble kontakten mellom Grebe og Woodpecker gjenopprettet via milorg i Folldal.

12. mars møttes Oddvar Dobloug og Rolf Øvergaard og to woodpeckere områdesjef Torvid Grønli, som ble med til Woodpeckers tilholdssted på Ivavollen. Aksjonen mot vannverket på Hjerkinn ble nå planlagt. De visste at vaktholdet på Hjerkinn var skjerpet. Sivert Dalåsen fra Folldal, som var kontaktmann for ”Woodpecker”, ble sendt for å rekognosere. Han tok bussen til Hjerkinn, kledd som lassis. Han kom til at det måtte være minst tusen soldater der. Det var fullt på Hjerkinn fjellstue, Hjerkinn pensjonat og Folkets Hus, i alle ledige hus og hytter. Også i Øvre Folldal var ungdomslokalene Vårtun og Fjellheim, skolen, Dalholen Gjestgiveri og hytter fylt opp med tyske soldater. Og det var bygd barrikader med jord, stein og tømmer. Russiske krigsfanger gravde skyttergraver.

På grunnlag av Siverts rapport hadde de bestemt seg for å slippe tidsinnstilte bomber nedover vannrøret fra brønnen oppe i lia.

De dro til Ivar O. Eide på Dalholen. Sivert Dalåsen loste dem usett gjennom Folldal om natta. På Eide møtte de Sørli, Hellan, Larsen og Sættem fra Woodpecker. Sammen dro de til ei hytte i Kvitdalen. Dobloug og Øvergaard dro til Hjerkinn og rekognoserte, og kom tilbake. Grebe-karene ville slå til samme kveld, men Woodpeckerne var svært slitne, og fikk det utsatt til neste dag.

Tidlig på morgenen pakket de sekkene og gjorde klar til aksjon. Da var det en kar på vinduet. Han kastet seg rundt og dro av sted. Rolf Øvergaard spente på seg skiene og tok ham igjen. De skremte ham fryktelig. Han ble forferdelig redd, gråt og ba for seg. Så lot de ham gå.

Når alle forberedelser er ferdige blir de overrasket av to tyske feldwebler som er ute på skitur. Det er ikke sannsynlig at karen fra Dalholen har møtt tyskerne og dirigert dem til stedet, for tyskerne hadde nok gått fram på en annen måte hvis de hadde visst at det var folk i hytta.

Dobloug, som er i sivil, går ut og begynner å smøre ski. Han har pistolen innafor buserullen, men er ikke særlig høy i hatten. Den ene tyskeren, som er offiser, tar av seg skiene og kommer bort til ham – Legitimation!, sier tyskeren arrogant. ”Oskar” viser legitimasjonskortet sitt og klarer nesten å overbevise dem om at han er en vanlig turist. Tyskeren er på vei tilbake til skiene. Så snur han seg og spør om ”Oskar” er alene. Han svarer at de er to, men den andre er ute på ski. Men så oppdager tyskerne at det ligger enda et par ski bak hytta, og lurer på hvem som eier dem. Dobloug later som han er overrasket over at kameraten ikke er ute på ski, og går da bak hytta og roper på Rolf. Offiseren følger hele tiden i hælene på ham. Da ingen svarer tar ”Oskar” en tur bortom doen, men Rolf er ikke der heller. Han går så tilbake til hyttedøra og roper. Da svarer Rolf ja, og Dobloug har ikke annet å gjøre enn å be ham om å komme ut. Han er nemlig også i sivil.

Men nå er det slik at de har tatt seg inn i hytta gjennom et vindu på baksiden, de har aldri gått gjennom døra. Og døra er fastiset. Dobloug underholder tyskerne med løst prat mens karene jobber med å få opp døra. Rolf finner ei øks i hytta og prøver å bende døra over issvullen nede, men Hellan er utålmodig, tar fart og sparker til. Plutselig spretter døra opp, og den som da er nærmest døra og snubler ut er ikke Øvergaard, men Kåre Hellan fra Woodpecker i full uniform og med en stengun i hendene. Rolf sitter fortsatt på kne med øksa i hånda og tunga i munnviken, og ser temmelig overrasket ut.

– Hände hoch! kommanderer Hellan og Dobloug, samtidig som Dobloug trekker pistolen. Tyskerne rekker først hendene i været, men bråsnur og prøver å stikke av.

En salve fra Hellan og tre skudd fra Dobloug gjør ende på dem. Nordmennene drar dem inn i hytta og tar våpen og kikkerter. Angrepet mot jernbanen blir avlyst, og de kommer seg unna. De går sju mil tilbake i ett strekk den natta.

Da tyskerne dagen etter fant de døde offiserene, satte de fyr på hytta i raseri. Ei hel uke etterpå trålet over tusen tyske soldater fjella.

Kilde: Lunde: Blod og tårer, men mest svette.