Fredssonderinger
Fredssonderinger 1944 i Sollia
Sommeren 1944 var det åpenbart for alle at Hitlers Tyskland kom til å bli den tapende part i krigen som da raste på femte året. De allierte stridskreftene hadde framgang på alle fronter. Det ble mer et spørsmål om når, og om det var hold i ryktene om at det skulle opprettes en ny nordfront i Norge, med den hensikt å spre den tyske krigsmakten. Mye tyder på at det var rykter som allierte agenter plantet som ledd i den intense psykologiske krigføringen som begge parter drev her i landet.
På ettersommeren 1944 foregikk det noe på den avsidesliggende gården Rønningen ved Atnsjøen i Sollia. Biskop Eivind Berggrav som normalt var internert på sin hytte i Asker, ferierte uoffisielt et par uker i Sollia med bolig i Edvardstua i Rønningen. En liten vaktstyrke, med tidligere norske frontkjempere tilsluttet Hirden, var ansvarlig for hans sikkerhet – i Sollia som ellers.
Motstandsmannen (fra 1941) Hjalmar Holtet var hans vert. Hjalmar var også hovedkontakt og vert for etterretningsagenten Sven Sømme fra XU (fra 1942) som var på flukt østover etter mirakuløst å ha unnsluppet en tysk fangetransport på Åndalsnesbåten «Hankø» i Romsdalen. Da det ble kjent i London at han lå skjult i Sollia for å vente på falskt pass og andre viktige papirer, tyder mye på at han fikk et nytt oppdrag i Sollia denne ettersommeren. Sven Sømme hadde før krigen gjort fiskeribiologiske undersøkelser på Atnsjøen med Hjalmar som medhjelper og kjentmann. Derfor la han veien om Sollia da han slapp unna en dødsdom. Der visste han at han kunne være trygg.
Helt fra Trysil kom Oddleif Skåret for å hjelpe til i slåttonna hos NS-ordføreren. Det er kjent at han kan ha vært etterretningsagent for britiske SOE, til tross for hans tilsynelatende sympatier for tyskerne og NS-myndighetene. Når dagens onnearbeid var over forlot han gården for å fiske utover natta, lidenskapelig fisker som han lot til å være. I 1995 utkom det en bok om hans dobbeltrolle som NS-mann og kurer til og fra Sverige.
Motstandsgruppa Grebe hadde Marit Øvergaard Erichsen som en hovedkontakt til bygda og det sivile samfunnet i Sollia. Hennes mann Andreas Erichsen var i England under krigen ved Forsvarets overkommando. Han var jfetter av ustis- og politiminister Jonas Lie. Han besøkte Sollia i privat ærend for å sikre seg hyttetomt ved Sjølisetra, mener hennes nevø Jo Øvergaard å ha hørt. Lie besøkte Marit, som ellers hadde besøk av grebefolk i et hemmelig rom akkurat da. En temaene Lie hadde var å advare henne mot den rollen hun hadde i motstandskampen – Lie kunne ikke hjelpe henne om hun ble tatt. Men den viktigste grunnen til besøket i Sollia, var møtet i Rønningen, har sentrale folk fra NS-miljøet fortalt. Rønningen lå bortgjemt med en sti gjennom skogen som hovedatkomst til lands. Anton Brænd (83) var med som kjentmann og viste ham vei både til Marit og til møteplassen.
Bygdas NS-ordfører drev Uti, som rundt århundreskiftet 1900, var en kjent turistgård med gjester fra inn- og utland. Hans mor, Dorthe, hadde vært en populær vertinne og kjent for sitt gode matstell. Hennes søster snakket engelsk flytende etter flere års opphold og opplæring der. Bygdeveien gikk gjennom tunet og en av bygningene huset grendas butikk og brevhus. På et av kvistrommene, bak 40 årganger med aviser og tidsskrifter var det rigget til en seng. Der bodde det denne sommeren en navnløs engelskmann. For å sikre ham mot eventuelle rassiaer og for at det skulle være naturlig at hun hadde noe på kvisten å gjøre så mye oftere enn vanlig, flyttet hun selv opp på kvistrommet og sov i en seng som ble gjort i stand foran avisstablene der. Hun snakket stadig om hvor varmt og urolig det var nede i kammerset som vendte mot gårdsplassen, og hvor godt det var å ha det litt mer luftig og stille – og hvor deilig det var å spise frokost på senga.
Anton kan godt huske hvor hemmelig alt rundet denne karen var, det pirret barnas nysgjerrighet, og de fulgte godt med på hvordan han tedde seg. På dagtid satt han gjerne nede i andre etasje med åpent vindu ut mot gårdsplassen og derfra kunne han følge med på trafikk og samtaler blant folk. Om noen skulle opp i etasjen smatt han kjapt inn i det mørke rommet under trappa til kvisten der ingen kunne se ham. I skumringen forsvant han ut av huset, tok en bambusstang og gikk raskt ned til fossen og den åpne sagbua. Den stod ulåst og det er kjent at det fant sted hemmelige møter mellom milorgfolk der. Engelskmannen var også en lidenskapelig sportsfisker.
Hvordan kan det ha seg at en engelsk agent kom til Sollia og bodde i samme hus som NS-ordføreren og hans familie? Logisk sett skulle det være mer risikabelt enn noe annet. Svaret får vi først når denne delen av de lukkede SOE-arkivene åpnes i 2022. Men mye taler for at en del av svaret ligger i gamle nettverk og personlige relasjoner.
Sommeren 1903 bodde fem engelskmenn i hele sju uker på Uti. Blant dem var E.C. Cramer-Roberts og Franch Cramer-Roberts. Sommeren 1904 bodde J.H. Cramer-Roberts her før han dro til Fagernes 25. august. Den engelske obersten Alswrek var også på solliabesøk på denne tida. Etter deres anbefaling kom publisher Percy Hodde Williams til Uti og bodde der noen vinteruker i 1906. Asbjørn Brænd (1891-1968) husket dem alle og var med som hjelper, kjentmann, fjellfører og skyssgutt under besøkene.
E.C. Cramer-Roberts var visstnok i britisk etterretning i første verdenskrig i regi av SOE, trolig også senere. Franch Cramer-Roberts ble fra 1906 leder av vanningsanleggene i Egypt, nå Sudan. Der samlet han et omfattende kart-, stikk og bildemateriale fra den egyptiske krig tidlig på 1800-tallet. Materialet kom godt med i siste krig i kampene mot Rommel. Annethvert år hadde han sommerferie i England, der giftet han seg og fikk en stesønn Peter Wilkinson (1914) på kjøpet. Denne stesønnen ble en av de ledende for spesialoperasjonene i SOE under siste krig. Gjennom stefarens nettverk ble det opprettet kontakt tilbake til de gamle vertinne- og guttebekjente i Sollia. Om de to engelske soldatene som kom til Sollia på spesialoppdrag vinteren 1944 var ute for å sondere og tilrettelegge kan vi ikke si noe om nå, se tidligere artikkel på Sollia.net.
Redaktør i Østlendingen, Johan Woll, hadde leid en seterstue på Sjølisetra på åremål siden 1939. Han var tilfeldigvis på besøk akkurat da dette møtet i Rønningen var. Woll kjente Hitler siden han drev arkivstudier for den svenske staten tidlig på 1920-tallet – de hadde sammen drukket mang en seidel i Münchens ølkjellere. Av svenskene var Woll dekorert med Wasaordenen, og han representerte fortsatt svenske interesser i ulike sammenhenger. Ikke minst hadde svenske myndigheter behov for et bredt tilfang av pålitelig etterretning under krigen.
Det er vel på tide å åpne munnen om et så viktig og topphemmelig møte, sier Anton til sollia.net, da vi snakker om den viktige okkupasjonshistorien og hvor avgjørende okkupasjonstida er for norsk etterkrigshistorie. Vi har vel aldri kommet skikkelig ut av favnetaket som ble lagt rundt folks oppfatninger om krigens helter og skurker, sier Anton som var 15 år da krigen sluttet. Dette møtet var strengt hemmelig og det skulle ikke snakkes om. Men jeg føler meg ikke lenger bundet av taushetsløftet jeg ga om ikke å fortelle til noen hvor jeg fulgte justis- og politiministeren den gangen, sier Anton. Kanskje sitter noen et annet sted med biter til puslespillet om hva dette møtet resulterte i i krigens siste år.
