Drama på Øvre Havn
Publisert 22.04.2015 11:47
I artikkelen om sprengninge av pumpehuset på Otta som de 2 karene fra Grebe Red utførte, skrev at de gikk gjennom Rondane og til Ruudshytta øst for Sollia. De 2 og distriktssjefen for Gudbransdalen Wilkelm Molberg Nilsen var kort tid etter på farten i samme området. De traff 2 nyankommete karer fra Kompani Linge, Einar Boyesen og Johs Elvestad . De var 2 av 3 i Farnborough 8. Det var snakk om at Rolf "Max" Øvergaard skulle jobbe sammen med dem. Men Oddvar "Oskar" Dobloug ville ha kameraten med seg på flere planlagte sabotasjeaksjoner. De gikk godt i lag. Dessuten var de begge gode skiløpere og "vi gikk både fort og langt og kunne bære tungt" fortalte Dobloug etter krigen. - Vi var i "in action-humør" og planla bla samaksjoner med Linge-gruppa Woodpecker såg låg i fjella mellom Folldal og Oppdal. - De fikk lite gjort og Sættem (Sjefen for gruppa) ville ha med nettopp oss på fellesaksjoner fortalte Dobloug. I påsken 1945 hadde de derfor forlatt området vest for Rondane og var øst for Dovre. Mer om hva som hendte der senere.
-Hadde vi vært i Reiret eller på Øvre Havn kunne utfallet blitt ennå "hardere". Ligge så mange på et sted og intet vakthold var nå ikke vår stil sa "Oskar".
Mars og april 1945 slo Gestapo til flere steder i dalføret. Provokatører, Rinnanbandens negative spill, folkesnakk og angiveri gjorde situasjonen farlig .
Jon Vegard Lunde har i sin bok "Det var ei rar tid"(1982) skildret hva som videre hendte:
Skjærtorsdag 1945: Tragedien på Havn
Natt til skjærtorsdag, 29 mars 1945, rykket avdelinger av Gestapo og Wehrmacht sammen med medlemmer av Rinnanbanden fram mot Øvre Havn og Mysuseter.Normalt skulle ingen av UK-folkene bo hos Oluf Havn på Øvre Havn. Men den kvelden var Boyesen og Elvestad kommet ned fra kåken for å treffe Edvard Linløkken og Gustav Thorud, og de ble værende der natta over. De lå også mer i Øvre Havn enn forsiktighetsreglene tilsa. Særlig var det betenkelig ¨år de visste at ikke Nilseng og Frøisland var kommet tilbake da de var ventet.
Jens Kjølen og den nye pi-sjefen etter Abrahamsen, Johan Eggen, skulle også vært på Havn i påsken, men måtte jobbe med brøyting på Dovrefjell på grunn av uvær.
Edvard Linløkken skulle til setra. Broren, Iver, kjørte et lass innover før påsketrafikken. Søster deres var med, og fortsatte til setra. - Vær ikke lenge, ellers blir jeg redd, sa hun til Edvard.
Oluf Havn var på Selsverket etter post. Han kom opp igjen ved ti-tiden om kvelden. Da fortalte han at "småkarene", Nilsen og Frøisland, ennå ikke hadde meldt seg.
- Kan dere ikke være med meg opp i kåken. De pleier å slå til mot ei helg , mente Linløkken. Elvestad var med på det, men ikke Havn og Boysen.
Ved halv elleve-tida gikk Linløkken. Hadde ikke søstera vært på setra, hadde han sikkert blitt sittende.
Omringet
Under ledelse av Oberstutmfuher Adam fra Gestapo rykket en sterk gruppe fram mot Havn ved 2-3 tiden natt til skjærtorsdag. Bruket ble omhyggelig omringet av vaktposter med automatvåpen, mens hovedstyrken inder ledelse av Adam rykket fram. Adam gikk fram til huset sammen med tyskerne Erik Schmidt og Schrøbka. Det banker på døra i Øvre Havn. - Dere er arrestert. Kom ut.
Elvestad åpner døra og ser rett inn i en maskinpistol. Han smeller døra igjen. - Et øyeblikk, vi må få på oss klær.
Elvestad får tak i en håndgranat og kaster den ut av døra.
Schrøbka og Schmidt kaster seg ned, men Adam blir såret av granaten. Han krøker seg sammen og blir stående foran døråpningen. Et par maskinpistolsalver rammer ham fra føttene og oppover til haka. Han faller sammen der. Schmidt åpner ild. Alle de tre motstandsfolkene hopper ut av vinduet. Nå smeller det fra alle kanter. Wehrmacht-soldatene som ligger i dekning langs gjerdene, har åpnet ild. Men de må likevel forsøke å rømme.Under ild
Oluf tror at det er flere i huset Havn løper noen meter foran de andre. Elvestad får øye på en tysker nede ved gjerdet, roper "dekning" og smetter bakom smia. De to andre er for sene og blir truffet. Oluf Havn stuper død med ei kule gjennom hjertet. Boyesen holder seg i hjørnet på smia.
- Å, jeg er skutt. Jeg fikk tre skudd. Elvestad kryper forsiktig fram på alle fire for å finne ut hvor vaktposten står. I det han skal se opp, kommer han i kamp med en annen tysker som ligger i stilling, og skyter til magasinet er tomt. Tyskerne tror at det flere i huset, og skyter og roper at de må overgi seg, ellers sprenger de huset i lufta.
Elvestad drar seg bortover mot Boyesen som ligger mellom smia og hytta.
- Hjelp meg da, hører han Boyesen si.
- Ja, men prøv å ikke snakke, så vi ikke røper hvor vi ligger.
Mellom skuddsalvene kryper han bort til Boyesen som nå ligger helt rolig. Elvestad kan ikke merke at han puster og tror at han er død.
Nå synes han at han må ta sjansen på å springe til den kanten hvor han har hørt minst skyting. og han er heldig. På denne kanten har tyskerne funnet det for åpenttil å legge noen vaktpost. Men han er ikke kommet mer enn 10-15 meter før det braker løs fra flere maskinpistoler. Akkurat da tråkker han gjennom skaren og salven går over hodet på ham.
Enda engang skjer det samme: Han tråkker gjennom skaren i rette øyeblikk, Ennå er det 20 meter igjen til skogkanten. Men nå kommer han bak en skavl og åler seg fram. Skytingen slutter. De tror kanskje at han er skutt, og vil passe på om andre kommer ut av huset.
Barbent og i live
Nå har Elvestad bare en tanke: Å komme seg nedover så fort som mulig for å varsle de andre. Barbent og i bare undertøyet løper han, gjennom ur og kratt, men enser ikke skrubbsårene. Han er i live.
Ottar Havn vet allerede at noe er hendt. Reidar Dahl har kommet til ham om natta og fortalt at det er reist tyskere oppover bakkene. Ottar hadde andre ærend, men ba Reidar gå oppover med beskjed til dem i Øvre Havn. Da han kom et stykke oppover hørte han at de skjøt, og kom ned igjen.
Ottar trodde de hadde reist til Mysuseter, men la seg med klærne på og med revolveren ved sida.
Da Elvestad kommer er Ottar Havn ute av vinduet i samme øyeblikk det banker på. Han blir snart klar over hvem det er. De river til seg noen klær, og stikker over Ula.
Gestapo herjer
De tre nordmennene fra Rinnans avdeling som har ligget i vegkanten, har imens gått fram til huset. Der finner de tyskeren Erik Schmidt sittende på kne, og spør hva som er skjedd.
- Adam er død, sier han med tårer i øynene. En tolk fra Dombås, Schneider, sitter der for seg selv og virrer med hodet. Soldatene kommer luskende fram. Schrøbka har fått sjokk.
Så kommer August Stuckmann og hans folk til Øvre Havn, tilkalt av skuddene. Stuckmann tar kommandoen med et brøl. Bak huset finner de Einar Boyesen liggende halvnaken. En av Rinnans folk undersøker ham, en annen springer inn etter et teppe. De finner ut at han har et skudd like over hjertet, ett litt lenger oppe og ett gjennom siden som er kommet ut gjennom ryggen. De legger ham på ullteppene, ruller ham inn i dem og bærer ham inn i huset. Boyesen stønner. Han er altså i live.
Nå drar gestapistene ned på Nedre Havn og herjer. Først tar de all maten i huset. Da Ragnhild Havn vil ta ei lommebok som ligger framme, slåt Stuckmann henne i ansiktet med knyttneven. Senere sparker han henne idet han går forbi døra. Hun blir senere sendt i fjøset for å melke. Da Stuckmann etterpå kommer inn i fjøset med øks og kniv, er hun overbevist om at hennes siste time er kommet. - Men heldigvis var det grisen de skulle ta. og ikke meg, sa hun senere under rettssaken mot Stuckmann.
Kristian Havn blir bakbundet og truet med å skytes om ha ikke forteller alt som har hendt. Han må stå barbent ute på snøen. Men til slutt tar de ham med oppover til Øvre Havn. Han får ordre om å kjøre ned likene av Adam og Oluf Havn. Boyesen blir bundet fast til de to døde, i en sovepose. Da han ber dem trekke hetta bedre over hodet fordi han fryser, får han et spark av en av tyskerne og beskjed om ar " slike banditter skulle ikke ha noen hjelp".
På Dombås forsøkte tyskerne å få opplysninger ut av den dødssyke Boyesen, som var lammet av et skudd gjennom ryggmargen. I febervillelse hadde han nevnt navnet på ei jente. Nå lot Stuckmann sin elskerinne, ei Lillehammer-dame, gi seg ut fordenne jenta i håp om å få noe ut av ham. I flere dager presset de ham psykisk istedenfor å prøve å redde livet hans. 2. påskedag døde Einar Boyesen på ortslasarettet på Dombås.
