Da ordren om innsats i Norge kom var de 6 karene godt fornøyde. Lang og hard trening i Skottland var viktig. Men alle ivret for tjeneste i Norge. De fleste var innrullert i Norwegian Indepent Company no 1 eller Kompani Linge. En eller to tjenestegjorde i den norske hæravdelingen som også var folagt i Skottland. Men ensforming trening og øving på mer tradisjonelt  armevis , lette gjerne på for innsatsvillige gutter. Små utsikter til å bli satt inn i aktiv krigføring, gjorde at de  basøkte overføring til «NORISEN»  som Linge-gutta på sitt norsk-engelske kallte Linge kompaniet..

Først  bar det med tog til London for de siste forberedelsene

Gruppene som egentlig var 2 ulike operasjoner, Guillemot og Griffon, var planlagt sluppet over Lesja fjellene.. Dette ble omgjort etter hele 7 ukers ventetid i London. De skulle sendes over samtidig som Grebe Red, Linge-operasjonen som nå lhadde  Ruudshytta  som hovedkvarter. De skulle etter ny ordne  innegå i deres arbeidsoppgaver. Karene som var uttatt var  besto av Kjell Aubert (”Børsemaker’n”) , Bjarne Sevendal (”Blikkenslager’n”) og Kåre Bredesen (Strætkvern), Griffon av  Svein Hådem (”Svein”) Arne Lund Engebretsen (”Padlikano”), og Arne Ratchje (Piter)

7 uker i London,  «gjorde døm ganske røtne» for å sitere» Max».. De store avstandene og mange tunge tak skulle etter hvert bringe gutta i god form igjen.

I alle fall klatret de sikkert oppspilte men og lettet over endelig å komme «in action» på norsk jord om bord i et 1 av de 4 tunge bombeflyene Short Sterling på flyplassen i Sør-England.  Flyene hadde en snitt marsjfart på om lag 350 km/t så de ble ble noen timer å sitte fastspent.

Flyene fløy av gårde to og to. De la kursen nordover mot Norge over Nordsjøen. Mye brukt flyrute var gjerne langs Oslo-fjorden. Denne gangen gitt kursen til Vestlandet og ved landkjenning tvert over Norge til Sollia.

I Norge hadde okkupasjonsmakten allerede første krigsåret innført strengt blendingsforbud. Ingen lys på bakken skulle hjelpe allierte fly med navigeringen på nattlige tokt.

Men klarvær og måne gjorde det enkelt for flygerne å følge med på  karakterisrtiske kjennemerker på bakken. Dessuten hadde navigatøren etter den tid godt navigasjonsutstyr. Ikke minst hadde de sikker målpeiling ettersom Grebe nå nettopp hadde fått sender på bakken «Eureka» som kommuniserte med radiosignaler til mottaker i flyet. Dette var en nyvinning og strengt hemlig, nytt utstyr.

Men tyskerene hadde også øyne i natten. Trolig ytterst over Hardangerfjordenangrep 2 tyske nattjagere.  Guttene satt fastspent og skvatt sikkert skikkelig da flyets 8 maskingeværer (Browning 7,7mm) spilte opp. Om det ble treff i flyet veites ikke men guttene hørte klart at de var tatt unde ild. Flygeren satte flyet ned i et bratt stup mot fjorden og holdt seg i skyggen for månen på SØ siden da han rettet opp flyet. Ingen høy stemning for blant passasjerene.-Stupet var det verste har det blitt referert.Men de tyske flyene vart borte.

Inne i Hardanger klatret flyene opp , krysset over kvite vidder på sørsida av Jotunheimen. Mannskapene kunne sjå og telle de store dalførene som mørke  sprekker i det kvite vinterlandlandet.  De 6 fikk bekjed om å gjøre seg klare. Luka i bomberommet åpnet seg, den kalde vinterlufta slo inn i  flyet og Svein Hådem satte seg på kanten. Under seg såg han trulig østsida av Gudbransdalen gikk over til ei stor kvit flate.

Kanskje såg han Muen som en liten kuv dernede. Så rett over Mogrenda og like etter skiftet varsellampa  over til grønt og flyingenøren ropte  «Go» Hådem hoppet ut vinternatten.Deretter fulgte Bjarne Sevendal, Arne Ratchje , Kåre Bredesen,Kjell Aubert og til slutt Arne Engebretsen. Fallskermsnora gjorde et rykk og så seilte de rolig ned med litt sidevind fra NV. Ettersom de hoppet fra låg høgde landet de raskt sjøl om sekundene gikk sakte der mellom himmel og jord. De holdt bena samlet og rullet slik de hadde lær i UK. Kom seg på føttene og fikk lagt fallskjermen død.

 «»Piter»  ble trukket oppover på snøen  da vinden fikk tak skjermen hans  der nørst på Gråhøgda Han kom seg rundt og opp på bena, fikk løpt opp skjermen og trakk et lettelsens sukk.Satte seg ned på fallskjermen.og nøt øyeblikket. Natthoppet over ukjent landskap hadde gått bra. Han kjente han var like hel. Tenkte det var bra de slapp unna salvene fra de tyske jagerne.- -og han var hjemme igjen. Følelsene tok mest overhand der han såg mot Rondane og Sølenkletten.  To og en halv måned på krigsfot ventet. Nå kunne de hilse på Grebe karene  som tok i mot dem. 
Arne "Piter " Ratchje hørte de andre hoie og mot han på raske ski kom en av Grebe-kara -
Hans "kyllingen" Storhaug. "Kyllingen ba om passord.
"Piter": Nei, d har æ glømt. Men vil du ha en dram ?
Slik de som tok i mot dem opplevde det, kan du lese om her

Rapportene fra flygerne var Groin 8 til Grebe Red D26 Gjetvola 25,5 km sv Alvdal kirke 13 km nø sydenden av Atna kodenavn Ulv særmld, Sluppet Guillemot og  Griffon I alt fire fly, mission completed

Kilder: Personlige samtaler med Svein Hådem og Arne Ratskje