Bildet;Unni Vold har hytte i Atnsjølia. Trofast sender hun gode bilder til sollia.net. Men for hvert år gror skogen seg høyere mellom hytta  hennes og Rondane...
Hytteutsikt rett åt skogen

Av Camilla Mellemstrand for sollia.net via svigerfarhennes Gunder Dahl

I sommerferien var jeg på hytta til svigerforeldrene mine ved foten av Rondane. Livet i Oslo er aldri så fjernt som akkurat her. Det eneste man hører er suset fra trærne. Elva som renner utenfor stuevinduet er så full av ørret at man ikke trenger å handle inn til middag, så lenge man utstyrer en tålmodig fireåring og farfaren med en fluestang. Hytta er blitt pusset opp etter alle kunstens regler. Det er likevel noe svigerfar ikke er helt fornøyd med: Utsikten. Den går rett åt skogen. Tidligere var landskapet på den andre siden av elva fullt av geiter og kje. Nå er det ikke et eneste beitedyr å se. Bare vier, einer, fjellbjørk og kratt, som vokser i et forrykende tempo.

– Jeg visste ikke hvor mye jeg satte pris på de 
geitene før de plutselig var borte, sukker svigerfar.

Mens utsikten tidligere ga ham umiddelbar sjelefred, er den nå blitt en litt frustrerende påminnelse om at ikke alle hytteutfordringer kan løses ved hjelp av Maxbo, Ikea eller en håndverker.

– Hvordan kan jeg bli kvitt dette krattet, spør svigerfar.

Landskapet på den andre siden av elva er verna, så om han hadde satt av hele sommerferien til krattknusing, hadde ikke problemet vært løst.

– Du får begynne med geiter, sauer eller ammekyr, sier jeg.

– Hmm. Hvor mye koster ei ku nå til dags da, lurer han, og kaster et blikk bort på området som en gang kunne ha vært et yndet motiv for et postkort fra Norge.

– Du får kanskje ei ku for 15 000 kroner, sier jeg.

– Men du trenger flere enn én. Og så må du jo ha et fjøs og fôr og redskap, og aller helst litt kunnskap om fôring, grasproduksjon, teknikk og avl. I tillegg må du jo nesten flytte hit da. Dyra klarer seg ikke selv akkurat.

Han ser litt motløs ut.

– Du får heller tenke på krattet som ødelegger utsikten neste gang du skal stemme, sier jeg.

Og så tenker jeg på melkeprodusent Atle 
Kringlen i Naustdal i Sogn og Fjordane, som du kan lese om i bladet Norsk Lanbruk . På gården sin på ei fjellhylle 325 meter rett opp fra Førdefjorden, har han heltidsjobb med tretten melkekyr. En tredje­del av jordene er så bratte at han må ta på seg brodder og bruke håndholdt slåmaskin fra Østerrike for å få slått. Han produserer ikke bare melk og kjøtt, men også landskapet både vi og turistene er så glade i. Hadde han gitt seg, ville det sikkert ha blitt rift om melkekvota hans, men jorda hans hadde det vært liten kamp om. Den kampen hadde bjørka og selja vunnet lett.

Selv om de blir stadig færre, er det fremdeles mange bønder som Atle. Og det er veldig mange ikke-bønder som, i likhet med svigerfaren min, setter pris på landbrukets kulturlandskap. Målet må være å gjøre dem bevisste på sammenhengen mellom landbrukspolitikken og utsikten fra hytte- eller bilvinduet, før krattet har tatt overhånd og det er for seint.