Politiske randsoner i Stor-Elvdal
Av Bjørn Brænd.

Lokalpolitikere teller ned til dommens dag – dagen da det spørs om de får tillit av folket de skal tjene og være fullmektiger for. Det er en stor oppgave og vi velgere som får valget mellom politiske hovedretninger slik de nasjonale moderpartiene sender ut, og de lokale underbruk, skal velge. Men vel så viktig som moderpartiene: lokalt er det personene som vil ofre mye av sin tid på å tjene innbyggerne i sin kommune som praktiserer politikken og finne, helst omforente, løsninger til beste for bygda.

Østlendingen har hatt en paneldebatt med ordførerkandidatene som stiller til valg i Stor-Elvdal. Det var interessant nok at debattlederen fulgte opp saker som avisen har avdekket som sterkt kritikkverdige, eller også byller som statsforvalteren kaller «avvik» - som skal tettes. At den politiske ledelsen med ordfører og varaordfører ikke har kjent til stygge (folkelig term) forhold i underliggende etater er nærmest oppsiktsvekkende. De har hatt tid, men ikke vilje, til å rydde opp.

Mye av debatten sirklet rundt slike tema og ellers indre forhold med en tydelig både nordgrense og sørgrense for lokalpolitikernes oppmerksomhet. Kandidatene var riktignok opptatt av at de skulle samarbeide med nabokommunene – uten særlig grad av konkretisering. Her er noen eksempler på tema som er viktige for mange innbyggere.

Det kollektive reisetilbudet for innbyggerne på strekningen Atna stasjon- Folldal (nabokommunesamarbeid), om også har betydning for Breisjøseter (Alvdal), Fagervoll og Bjørnhollia (Fron og Sel), Buvollen (Ringebu) – altså viktige reiselivsbedrifter og anlegg. For de som har fritidsboliger langs denne strekningen er en kollektivløsning av største betydning – det fører direkte til økt handel og pengebruk ellers til fordel for innbyggerne på strekningen – og økt tilfredshet hos eierne. Forholdene er tilsvarende for innbyggerne på den mile-vis lange Glommas østside.  Det skulle for øvrig bare mangle at politikerne ikke slåss for tilbud på Rørosbanen.

Dette første tema fører direkte til det neste. Debatten tok i overraskende liten grad opp tema næringsliv generelt og reiseliv spesielt. Nå går vel alle partiene inn for at kommunens ikke lovpålagte virksomhet, kommuneskogen, skal beholdes i kommunalt eie. Men mellom linjene i politikkbrosjyrene er det åpenbart sprik for hvordan kommuneskogen skal drives og i hvilken grad den skal gi inntekter til kommunen ut over ansatte og driftsapparat. Jakt og inntekter fra annet enn tømmer er trolig en viktig del av det økonomiske potensialet. Men dette kan være en politisk kutt-tønne som vi gjerne skulle fått over bordplaten. Denne mulige eksplosive saken fører til et tredje tema:

Utfordringen med villreinforvaltningen og ellers praktisering av føre-var-prinsippet i forhold til slitasje og forbruk av natur. Villreinen i Rondane er i en truet situasjon, og har kommet på rødt-lys-lista for villreinen i Norge. Her har Stor-Elvdal et særlig ansvar med sin lange randsone mot Rondane villreinområde – kanskje er det omkring 12 mil av nordsiden av villreinområdet, i tillegg kommer Finnsjøfjellet og Fampen som særlig ansvar for den kommunale forvaltningen. Det har vært høring blant publikum om farer, trusler og forslag til forbedrende tiltak. Hva er partienes tanker om hva Stor-Elvdal skal gjøre av restriktive tiltak til hjelp for Rondanereinen – både sørområdet og midtområdet grenser?  Stor-Elvdal har dessuten Sølnkletten villreinområde som ansvarsområde, fem mil langt fra Folldalsgrensen til samløpet mellom Atna og Glomma: både som grunneier gjennom kommuneskogen og kommune med et plan- og forvaltningsansvar. Miljøverndepartementets Regional plan for Rondane Sølnkletten fra 2013 burde vært på kommunevalgets agenda hos partiene i Stor-Elvdal – ingen andre kommuner har så lang randsone mot disse villreinområdene! Med tilhørende ansvar for både innbyggere og politikere.

Jakt, fangst og fiske har urgamle tradisjoner i Stor-Elvdal, altså er den aktive kulturminnepolitikken av stor interesse og betydning. Det arbeides med en delplan for kulturminner, og kulturminner knyttet til utmarksbruk, bygninger og bruksspor, står som en sentral oppgave å bevare. Herunder kommer de immaterielle verdiene som er knyttet til bl. a. naturopplevelser. På nasjonalt nivå reises det spørsmål om hvor mange hytteområder skal vi ha, hvilken tilgjengelighet skal de ha, f. eks. om vinteren, og hvordan skal kommunen og innbyggerne begrense naturforbruk og slitasje – dette er tema som er uteblitt, men som hører hjemme i en lokalpolitisk diskusjon. For å øke tilflyttingsfristelsene sier politikerne at dette er viktig, - men hvor står partier og kandidater når det dreier seg om den aktive politikken for å få dette til?

 
Bildet er fra Sjølisetra med nasjonalmotivet Rondane i regndisen bak - trekkplaster for Nasjonal turistveg Rondane og DNT