Lokken er en av våre eldste musikkformer. Den ble til i jordbruket, trolig som en del av den tradisjonelle seterdriften, og utviklet seg som en sang eller roping på faste, rytmiske melodiformler. Lokken ble brukt til å lokke på buskapen. Om morgenen ønsket budeia å føre dyrene til et ønsket område i seterløten (det området i skogen eller på fjellet som utgjorde beiteområdet som buskapen brukte) og lokket buskapen med seg dit. Hensikten var dels å fjerne buskapen fra setergrenda, dels å lede dyra dit de skulle beite og holde seg om dagen. Hvis buskapen ikke kom til seters av seg sjøl om ettermiddagen måtte budeia ut for å lete opp dyra. Da brukte budeia lokking for å få buskapen til å komme til seg for å føres tilbake til setra for å mjølkes og stelles til kvelds.


Helga Modalen lokker kyrne til beite på Sveens Skardseter (ca. 1965). Foto: Eva Utti

Hver budeie hadde sin egen lokkemelodi. Den ble gjenkjent av hennes buskap over store avstander. Lokken begynte ofte med navnet på bjøllekua, og var gjerne etterfulgt med noen andre lyse og lette kunavn – budeiene var på navn med hver enkelt ku i besetningen før i tida. Så ropte budeia i høye toneleier opp rekken av dyr, avbrutt med høyt og klart «kommå nå, kyra». Budeia kunne improvisere og ofte hauket hun lange stavelser med flere toner uten en fast form.

Buskapen "lokkes åv" (bort) fra Søre-Moens Sjøliseter sommeren 1920. Foto: Tjodolv Trønnes  

Ku, geit og sau har ulik individuell mentalitet. Formen på lokkingen varierer da også etter hvilket husdyr som skulle lokkes: kulokk, geitelokk og sauelokk. Kulokken er den mest avanserte formen for lokk. Geitelokken og sauelokken er atskillig enklere enn kulokken. Også hesten ble lokket på når den gikk i beiting, gjerne med en kombinasjon av plystring for å få oppmerksomhet, melodiøs «fola, fola» og humring.

Bjørn Brænd 2023

Lytt til kulokk fra Dalsbygda:
landslaget.org/media/audios/2019/06/20/dalsbygda-2.mp3 

Tatt opp av Ingrid Synnøve Østvang i 2019 (hun som lokker ønsket å være anonym)