Det er riktig at sommeren er for HØY - slik det var før.

Da var vinna til for sommerens vakreste eventyr: karfolka stod tidlig opp, tok ljåen for ei lita økt på jordet mens det ennå var dogg i graset, ljådoggen. Den var til for å brukes med skarpe ljåegger. I særdeleshet var det viktig under slått på finnskjegg-joter i seterløten til fjells.

Så var det tid for en liten matbit, og etterpå skulle alle ut, karfolket gikk i skårgang ennå ei stund, mens rakstkullene bredde graset utover slik at vind og sol skulle få best mulig tak i det nyslåtte graset. Når så dagens ekre var slått, var det tid for et solid måltid, førdugurden. Kanskje var det tid for en liten blund for dem som var oppe ved firetida for å slå. 

Men kvil ikke for lenge! Graset måtte snus for få tørk på den andre siden. Da måtte alle på jordet med rivene. Så ved høgstdagslete kunne alle sette seg til bords med dugurdsmaten.
 
Sol og vind gjorde sitt og kanskje var det utsikt til høyvær? Da kunne det bli nok en snuing utpå eftassida, gjerne samtidig som man raket høyet sammen i reker. Mens høyet tørket videre, var det godt med en matbit, øfta stod for tur.

Graset og høyet var det som styrte dagen, var høyet nesten tørt kunne det kjemmes sammen og settes i seter over natta - for å skjerme det mot nattdoggen. Neste formiddag var tida for å bre det utover på nytt. Da var slåttens logistikk i gang: kara hadde slått ei ny ekre, rakstkullene bredd det nyslåtte graset utover. Arbeidsdagen var straks litt travlere før dugurden stod på bordet.

Utpå eftassida var gårdagens slåtte høy modent for å kjøres eller bæres i hus. Hendige små løer stod lagelig til nær de fleste deler av jordet og ved setertrøene og utmarkslåttene.  Kjøre det hjem til låven og fjøsene var passelig vinterarbeid.