Arbeiderkultur fram i lyset  -   

Nasjonal turistveg Rondane beriket i 2022 vår strekning med mosaikkverket «Skyldner» av Matias Faldbakken. Det er kunstverk nummer åtte i Statens vegvesens Turistvegprogram. Hele 26 000 naturstein danner bildet der det ligger på P-plassen Kjøllen like sør for avkjørselen til Megrunnslia og Nesset-gardene.

Foto: Harald Christian Eiken

Vegvesenet har et ansvar for å løfte fram sine egne tekniske kulturminner. Det er et slikt kunstverk av steinblokker noen hundre meter sør for mosaikkbildet: den store stikkrenna som gjennom snart 100 år har gitt rom for store vannmasser i vårsmeltingen, og som har god plass når frosten har tatt det meste av en liten puslebekk i de strengete vinterukene – samt muren i svingen ved Megrunnsbekken (Gravskardbekken).  


Fylkesvei 27 har en elegant sving over bekkekløfta ved Gravskardbekken (2022)

Veibygging som nødsarbeid berget arbeiderfamilier i 1930-åra

Høsten 1930 var det ikke arbeid å få med tømmerhogst eller annet skogsarbeid i Sollia. Det var ikke marked for tømmerprodukter, og det ville ikke bli en eneste skogsdrift i Sollia dette året. For bygda ville det resultere i at de aller fleste arbeidere, i praksis omkring 50 bureiser- og småbrukerfamilier – over halve bygda  ̶  ville bli arbeidsløse og uten fortjeneste. Det er ikke vanskelig å skjønne hvilken katastrofe det ville bli. Det var ikke noe å falle tilbake på når den vanlige og sikre inntektskilden med skogsarbeid stoppet opp.

 
Arbeidslag med planering gjennom Kjøllene mot Gravskardsvingen (1936). Fra venstre John Brænd, Karenus Børke, John Nymoen, Alf Brænd, Thorvald Kulstad og Ivar Røste.

Det var åpenbart at det måtte bli ekstraordinære tiltak med sterk offentlig støtte for at folk skulle ha et minimum til livberging. Så fra en sped begynnelse med nødsmidler i 1930, ble det utover i 30-åra bevilgninger til arbeid på veien Storbekkmoen – Folldal. De første åra ble det bare bevilget penger til veiarbeid i Folldal, men fra 1932 ble midlene fordelt på Folldal og Sollia, fordi strekningen Folldal grense – Atnbrua nærmest var uframkommelig for biler.



Etappevis utbygging 

Strekningen Folldal - Stadsbuøyen ble ferdigstilt med en kjørebredde på 4,5 m i 1935, og da tatt opp i riksveinettet. I Atnlia ble det gjennom 1930-åra først og fremst arbeidet med planering, men med krevende arbeid i Hørsbergene og Gravskardsvingen. Nye strekninger ble tatt i bruk etappevis. Siste strekningen, Trøa - Uti, gjensto i 1940, og ble nødsarbeid om vinteren. Men veien var ikke helt framme da de norske styrkene trakk seg tilbake for de tyske okkupantene i slutten av april 1940. Derfor  måtte avdelingene med tren og andre avdelinger ha sin retrett gjennom tunet på Uti. Der kom også de tyske mobile styrkene. Bomber likeså. Nyveien forbi Uti var klar til åpning i 1947. Da ble det ny grind å slåss om for grindguttene og grindjentene,

Verneverdig håndverksarbeid i mur

Bildet er hentet fra arbeidet med å bygge vei over Gravskardbekken  ̶  eller Megrunnsbekken som er det opprinnelige navnet. Arbeidslaget var i gang med å sneie av berghammeren på nordsida av bekken. Her måtte de bruke enkel handkraft, samt kløktig bruk av vinsj, med en egenprodusert stubbebryter Den var bygd spesielt for tunge oppdrag med å løfte og manøvrere store steinblokker i riktig posisjon. De brukte den bl.a. også til å heise opp og slippe ned tunge stenblokker for å løse opp det lagdelte fjellet. Så kunne de lettere få løs stenblokker som passet til stedet i muren der den skulle på plass. 

Arbeidslag Gravskardsvingen, ved stubbebryteren (1937). Fra venstre: Egil Olsen Myhre, Thorvald Kulstad, Asgeir Kulstad, Kristian Nyhuse og Jørgen Holtet. De to som står øverst i bildet er fra venstre Ole S. Brænd og Magne Vaagan.

Gravskardsvingen viser en enestående håndmurt stikkrenne og veiskråning. Her har Nasjonal turistveg Rondane en sjelden mulighet til å fortelle veihistorie – den eneste på denne veistrekningen. Få f. eks. Viggo Hølmebakk til å tegne en tilskuerplattform med tilførsel-sti fra Sohlbergplassen, som også er hans mesterverk. Så kan de reisende strekke på bena, passere forbi en jernblester-plass og få kunnskap om en tidlig jernindustri i Atnadalføret, og se hvor spektakulært en håndbygd veistrekning kan se ut i dag, nesten 100 år senere. Hele strekingen er usjenert av hytter eller andre skjemmende innretninger, og Rondane med Atnsjøen foran ligger der i all sin velde og prakt.

 
Muren som bærer fylkesvei 27 over den dype bekkekløften ved Gravskardbekken og den store stikkrenna som tar bekken unde veien (1938?)

Inn på kulturminneplanen for Stor-Elvdal

Stor-Elvdal kommune arbeider med en ny kulturminneplan. Gravskardsvingen står fram som en åpenbar kandidat. En sti mellom Sohlbergplassen og Gravskardsvigen med informasjon om Fv 27, som er bygd med håndkraft, blesterovnenen som har vært et synliggjort kulturminne i 75 år og muring og stikkrenne i Gravskardsvingen, er en åpenbar kandidat for en slik plan. Det er også den immaterielle opplevelsen av Rondaneutsikten.

 
Mur og stikkrenneåpning mot sør (2022)


Fangdam og inngang til stikkrenna fra nord (2022)


Arbeidslag med planering mot Gravskardsvingen fra sør. Fra venstre Ferdinand Bjørnersen, Kristian Nyhus, Bjarne Furulund, Trygve Næsset, Arvid Olsson (svenske som var arbeidsformann), Egil Olsen Myhre og Hans P. Midtnæsset.

Bjørn Brænd 2023