Et fritt liv på setra: Et tilbakeblikk fra Sollia bondekvinnelag i 1982:

Seterstellet er vel verd å nevne. Det er mange setervoller mellom bratte lier og fjelltopper. Du kan høre mange fortelle fra seterlivet, med liv og røre på alle voller. Seterflyttinga tok gjerne til ved Sankt Hans. Så høgt over havet som Sollia ligger, er det dårlig med beite før.

Det var en travel tid for husmora før flyttingen tok til. Alt skiulle være i orden heime på gardene. Med flatbrødstabler, stivlefse og tynnkaku på stabburet, og tjukkmjølk i kjelleren. Det skulle de som var igjen hjemme ha. Det var helst voksne unger og karfolkene. Der stod den viktige slåttonna for døren. Når så dagen for seterflyttingen kom, var det stor ståhei både for folk og fe. Og for ungene var det stor stas. De største måtte jo være med og hjelpe til. De hadde som regel jobben å gå med kalvene. Og det var som kuene skjønte at nå var tiden inne, så de var ikke vanskelige å få med. De visste veien sjøl.


Storfeet med kalving om våren var det viktigste produksjonsdyret på setra

For budeia var det nok å stri med på setra også. Men det ble likevel mer fritid nogn friere arbeidsforhold. Arbeidet bestod i stell av dyr og med kjerning og ysting og stell av mjølka. Trekoppene som ble brukt måtte skures med einer-låg. Det holdt dem hvite og rene.  Mange hadde ystekjel av kobber. Den måtte blankpusses etter bruk.

 
Barn mater kopplam i seterløten

Buskapen måtte lokkes et stykke til skogs om morgenen. Da vanket det som regel en saltklype og en klapp før budeia snudde. Flere setre ligger gjerne i en klynge. Så når budeiene var ferdige med stellet, tok de bønningen med og gikk til hverandre og det ble en prat over kaffekoppen. Ongene stortrivdes på setra. De hadde også sitt stell med fjøs av noen steiner og kongler til dyr.

Først i august kom slåttefolket til seters. Da ble det travlere tider igjen. Seterhøyet skulle berges i hus, små som store var med på det. Kvinnfolka var også med på løvtakst.

 
Slåttekarer på Øverdalssetra 1915, Sverre, Per og Harald Lien

Så meldte høsten seg, og det ble tid for å flytte heim. Høstmørket og norda-snoen som pep om husnovene var alltid det sikreste tegnet på at seterlivet skulle avsluttes og at det var godt å komme ned til bygds igjen. Smør- og ostebutter var fulle. De stod lagret for vinterens bruk.

Nå er det ikke mye igjen av seterstell, bjølleklang og rauting på setervollene. Igjengrodde stier og voller har snart slettet ut sporene etter en viktig del av det gamle livsgrunnlaget. Skal en på setertur nå, er det mest bilen som brukes, og bilveier snor seg over vollen. For dem som har levd med seterflytting og stell er det både vemodig og hyggelig å tenke på den tida da vi trasket og gikk til og fra.

Her lekte je blant vierkjerr og einer
i barndoms-glade somrer mangen gang.
Her sjoe det på voll og gjennom greiner
en livets friske, natursterke sang.

 

 
Sjølisetra til Uti skåret av Eystein Vingelsgård. Han har fått med kjerra som Strømbukarene satt under tak i fjøsgangen. Mellom Sjølisetra og Beisjøsetra brukte de kløvtransport.


Fra Sollia Bondekvinnelags hefte «Gammelt og nytt fra Sollia», utgitt av Sollia forlag 1982. Bidragsyterne var Klara Brænd, Eldbjørg Wanderås Brænd, Emma Lien, Sigrid Lien, Marie Moen, Helga Næsset og Thora Sæther.