I denne artkkelen skriver Bjørn Brænd om vinterveiene som hestekjørerne brukte fra Lillehammer gjennom Sollia til Røros.                      




Vinterveien Lillehammer – Sollia  ̶  Røros

En vintervei for hestekjøring

Vinterveien Lillehammer – Røros hadde sin største trafikk etter jul hvert år. Det var først da forholdene hadde stabilisert seg og veien var god. På førjulsvinteren var hesten oftest i bruk med kjøring av seterhøy, høy fra utslåttene, mose og ris til gårdens bruk. En del gårder hadde flere hester enn det var bruk for om vinteren, de ble brukt til leiekjøring bl. a. for Rørosverket og andre bergverk, foruten i tømmerskogen. 

Det var en kunst å legge vinterveiene i terrenget. Vassdragene var gode baser for vei, myrdrag likeså. Det var viktig å unngå bratte kneiker og lange, tunge lier, drevlendt terreng og usikre elve- og bekkeos og stryk. Hadde man vunnet en høyde, var det viktig å holde den videre.

Mosekjørerne var med å bygge gode vinterveier

I det meste av tiden bergverkene i Nord-Østerdalen brukte hesten som trekkraft, hadde vi den «lille istid», ca. 1450-1850, det vil si et hardere vinterklima enn før og etter. Strengere kulde over flere vinteruker var ubetinget en fordel for stabilt føre.

De nye i lasskjørertradisjonen

Rørosmartnan er lovfestet til å starte den nest siste tirsdagen i februar. Den var en viktig møtepass med marked på en tid det ikke var butikker, slik vi har det i dag. Til markedet kom de fra fjerne og nære steder, og folk handlet.

I 1981 startet en ny tradisjon. Da startet en reise med hest og slede fra Klövsjø i søre Jämtland, gjennom Härjedalen til Rørosmartnan. Det var tenkt som en enkelt reise som påminnelse om tidligere tiders sammenheng på tvers av grensen. Det skulle bli flere reiser. Allerede i 1983 kjørte et følge med ti hester og 25-30 personer i de tenkte sledesporene etter forfedrene. Det ble stiftet en forening, Föreningen Forbonden Klövsjø, som er et bindeledd mellom de etter hvert mange lasskjørerlag som hvert år bruker hest og slede på en handelsferd til Røros. På åpningsdagen kjørte i år ca. 100 hester inn på markedsplassen.


Vinterveiene fulgte vassdrag, myrer og slake terrengformasjoner. Det kunne være 40 hester i følge.

Fron lasskjørerlag deltok i år for tiende gang med ti hester i følget. De startet under markedsdagen på Vinstra lørdagen, ti dager før markedsåpningen på Røros. I år overnattet de på Uti, den gamle skysstasjonen og gjestgivergården ved Atnbrua, og reiste videre til Fallet i Nord-Atndalen. Men den bare asfaltveien er en hard påkjenning på både hesteføtter og redskap. I år ble sledene kjørt med traktor fra Uti til Fallet for å spare både hester og redskap (og mannskap). Under en samling på Fron forleden ble det et ønske om å finne tilbake til de gamle traseene og gjenåpne disse for lasskjørerlaget. Det kan bety at de heretter kan kjøre løypetraseen langs Fv 27 fra Venabu og rydde og kjøre opp den gamle veileden ned til Vuluvollen. Der har de gjerne rastet ̶ slik det var vanlig i tidligere tider  ̶  videre over Rundtjønna, Langtjønna, Hamntjønna og Hamnbekkedalen nedover forbi den gamle stalltomta og ut til Døløya og deretter elva mot Uti og Atnsjøen. 

Bergstaden Røros

Etter funnet av kobber på Røros, ble Røros kobberverk etablert i 1644. Den første smeltehytta ble reist to år senere. I løpet av få år var det en raskt voksende bergstad omkring gruva og smeltehytta. Behovet for arbeidsfolk var stort, og folketallet økte svært raskt. Røros-samfunnet var på ingen måte selvforsynt med mat, selv om de som bosatte seg og bygde hus, fikk jord til gårdstun og seter. Bergverket og befolkningen trengte store tilførsler av utstyr og mat. Det la grunnlaget for en omfattende varekjørsel.

 
Foto: T. Gustavsen

Lillehammer

Røros kobberverk etablerte tidlig et kvarter på Lillehammer. Der fantes det en mellomlagring av kobber som skulle til Christiania og København, og for utstyr og forsyninger nordover. Kobberet som ble mellomlagret der, ble hovedsakelig kjørt dit med hest på vinterføret. Transporten videre sørover gikk med båt. Vinterveien var sterkt trafikkert med forsyninger av ymse slag nordover, og ferdig produsert metall sørover. Førselsbøndene hadde frakteoppdrag begge veier. 

 

Leden Lillehammer - Sollia - Røros

Vinterveien fulgte dalføret nordover Gudbrandsdalen til Ringebu. Der tok veien av og gikk oppover til Venabygda. Fra Venabygda og opp på fjellet var det tung motbakke for hestene, og det var vanlig å dele lass og kjøre det i et par-tre vendinger opp til fjells. Holtesetra var både kvile- og overnattingsted.

Veien videre fulgte stort sett samme veiled som Fv 27 i dag, men vinterveien gikk på de frosne myrdragene, sjøer og tjern. Den gamle Toftensetra i Snødøldalen var et velkomment kvile- og overnattingssted. Etter at jernbanen åpnet i 1877, ble det gravd en enkel kjerrevei oppover til Gunstadsetra. Denne veien som kom ned ved Enden, var en av to alternative nedkjørsler fra fjellet. Den andre veileden gikk på vestsiden av Snødøla og kom ned litt sør for Vuluvollsgårdene – der Tangen ligger i dag. Vuluvollene var ryddet før bosettingen i 1750-åra, og hadde løer og buer.

 
Skåvekkje (bjølle) var obligatorisk for å varsle at det var lasskjører på veien. Det "ble stille da hestebjøllene sluttet å ringe", ca. 1890. Ole Nesset (1868-1964) var da blant de siste lasskjørerne i Sollia.

Atnbrua et knutepunkt

Vinterveien fra Vuluvollene fulgte tjønnene før det ble en lang bakke nedover Hamnbekkedalen til Atnbrugrenda. Der hadde Rørosverket satt ned fem familier, som fra slutten av 1600-tallet skulle være reisende til hjelp og nytte. Herfra gikk én vintervei etter Atnsjøen, Atnamyrene og videre nordover til Folldal. Den viktigste vinterveien for kjøring til Røros fulgte en led som tok til fjells ved Sjølisetra. Her skulle det ligge godt til rette for å bruke Gamleveien, som i tidligere tider. Fra Sjølisetra kjørte de videre over til Breisjøsetra, Flatsetrene og ned Sølndalen, til Lovise hytte på Plassen i Alvdal.  Det gikk også en vei fra Sølndalsleden videre til Grimsbu, og derfra over Savalen til Nord-Østerdalsbygdene og Røros, den var kortere. Fra Atnbrua gikk det også en vei over til Alvdal, via Stor-Grytdalsetrene, Kvislå og Døleveien.

Når Røros var målet

Nettverket av viktige vinterveier i Fjellregionen gikk til Røros, med sin formidable økonomiske drakraft. I Nord-Østerdalen gikk hovedtrafikken etter Glåma, ikke minst på grunn av smeltehyttene, først på Tolga og senere Lovise hytte i Alvdal. Men for trafikk sørfra var det både en omvei og tap av høyde å kjøre nedom Alvdal. Derfor gikk veien like gjerne over Savalen og videre til Tynset. Skulle man til det eldste av kobberverkene, Kvikne, kjørte man over Nytrøa og Stuesjøen til Orklas dalføre.

 
Kølkjøring Tynset, 1 lest køl i kurven

Mange lasskjørere fikk kjøring fra Røros til Trondheim, blant dem Hans Hansen Uti (f. 1845). Han startet med å kjøre mjøl fra kverna i Atnbrufossen til provianthuset på Røros. Fra Røros kjørte han en vending med kobber til utskiping i Trondheim. Som returfrakt: proviant og utstyr til kobberverket. Derfra en ny kobbervending til Lillehammer, og i retur korn fra det sønnafjellske til maling ved den vinterdrevne kverna ved Atnbrua. Det er interessante veitraseer fra Røros over Budalen, Hølonda og Soknedal til Trondheim, eller via Brekken, Ålen og Støren.

Det var i lange perioder store ressurser knyttet til lasskjøringen i Nord-Østerdalen: Mer enn 1000 menn kjørte for kobberverket ved midten av 1700-tallet, og det var anslått at 1600 hester var involvert.

Bjørn Brænd 2023